Inn i vår samtid

Samtiden har et opplag som er mindre enn de minste distriktsavisenes, og bladet kommer ut bare fire ganger i året. Likevel har ny redaktør Knut Olav Åmås på to nummer klart å gjøre tidsskriftet viktig.

Har Hans Magnus Enzensberger rett i sin påstand om at norske aviser i alle år har jobbet hardt for å bevise at de er overflødige? Er Fredrik Skavlan en nyskilt kåt ung rakker som ved hjelp av beinhard flørting reduserer sine kvinnelige gjester til pynt og seksualobjekter? Og er selv den store maktutredningen på blindspor, fragmentert vekk i lite selgelige artikkelsamlinger?

DETTE ER EI VIFTE norske debatter, men de har en ting felles: De startet i Samtiden, Norges eldste samtidskulturelle tidsskrift. Tidsskriftet har fått ny redaktør, Knut Olav Åmås, og hans målsetting synes klar: Samtiden skal være med og sette dagsordenen i norsk offentlig debatt. Det er liten tvil om at Åmås er i ferd med å gjøre det litt søvnig-lukkede akademiske tidsskriftet synlig. Det gjør han ved å søke konflikt, og ved å tenke mediestrategisk. Og strategien framover kan synes klar, for det er liten tvil om hva som hittil vekker interesse i media: Angrep på mediene og mediekjendisene.

Det går selvsagt imot det flere hevder om medienes forhold til kritikk: at vi gjerne ignorerer den, eller helst slutter rekkene hvis en av våre egne blir kritisert. Tvert imot skriver vi gjerne om dem som kritiserer oss. Som gruppe kan vi i mediene anklages for mye, men aldri for sviktende selvopptatthet.

SAMTIDEN SOM FENOMEN speiler en trend man har sett i utlandet: de seriøse tidsskriftenes nytenkning. Tradisjonelt har tidsskrifter lenge levd i en liten, lukket sirkel. Og artiklene har vært av slaget interessante og utdypende, sjelden konfliktsøkende. I protest mot de store medienes sensasjonssøking har de små kjørt sine vogner i sirkel og forsvart sin status med den enkleste av alle modeller: Her inne snakker vi klokt, der ute snakker de dumt. Resultatet blir lik det man har sett i den sviktende kontakten mellom universitet og offentlighet - kommunikasjonen forsvinner. Og den enkleste måten å gjenskape kontakten på kan simpelthen være å legge fundamentet for en god krangel.

I nye Samtiden gjelder også det redigeringskriteriumet tabloidredaktører kaller åfaenismen, de artiklene som får deg til å stoppe og si nettopp det. Maktutredningen på blindspor? Å faen. Fredrik Skavlan er en kåt rakker? Å faen!

LESER MAN BLADET, inneholder det selvsagt langt mer, artikler som knapt ligger godt an for norsk debatt. Stein Lillevolden, han fra Blitz, har sluppet til med en velskrevet artikkel om en eggebonde som prøvde å hjelpe en etiopisk flyktning. Et reiseessay fra Morten Strøksnes fra bombehullet i New York, en essayanmeldelse av den nye antikapitalismebevegelsens bibler, og et tilsvarende essay rundt bøker om fenomenet ondskap. Ikke artikler som like lett vekker debatt, men like fullt artikler det er lett å begrunne hvorfor står akkurat her og akkurat nå. Slik er Samtiden blitt et moderne redigert tidsskrift, redigert av en PR-bevisst redaktør.

MEN DEN VIDERE DEBATTEN om Samtid-artiklene i andre medier viser oss også dagens debatt-trend. I en nasjon der de gamle frontene mellom høyre og venstre er svekket, der partitilhørighet ikke lenger definerer fronter og akademikere og aviser trives best i hver sine lukkede sirkler, oppstår et debattvakuum. Færre går til direkte angrep. Vi trives bedre med å skrive parallelt med hverandre enn direkte mot hverandre, de som skriver i samme språk, havner på samme side, selv om de saklig er uenige. Politikeres diskusjoner med hverandre oppleves mer som spill enn som reell uenighet, vi tar ikke slike meninger på alvor.

Da blir det mer debatt av å angripe mellommennene. Artiklene som skaper debatt, er de som angriper budbringerne. Vi diskuterer heller maktutrederne enn makthaverne, heller programskaperne enn politikerne, heller medienes form enn deres innhold.

SÅ NÅR EN HISTORIKER forsøksvis analyserer Fredrik Skavlans forhold til sine kvinnelige gjester, fører det til debatt. Riktignok til debatt som fort blir småflørtete diskusjon om Skavlan flørter for mye, i stedet for spørsmålet om hva effekten av flørtingen er. Men i VG kom et motinnlegg med riktig høytemperatur, der kjønnsforsker og litteraturviter Nils Axel Nissen tar til motmæle mot historiker Jon Hustads analyse av Skavlans kåtskap.

`'Dersom lille Fredrik Skavlan skal være et eksempel på «ekspansiv kåtskap», står det dårlig til med heterofilien her i landet,' skriver Nissen. Med støttespillere som det bør sannelig Fredrik Skavlan ønske seg flere fiender. For debatten fanger: Her reduserer to mannlige akademikere Skavlan til seksualobjekt i en diskusjon om det er nettopp det Skavlan gjør med sine kvinnelige gjester. Det blir jo nesten søtt.

SÆRLIG FORDI Nissens hovedærend er et annet: Et angrep på en Samtiden-redaktør som visker ut skillet mellom dyptpløyende samfunnsanalyse og ren og skjær underholdning. Nå virker det som Nissen vet å benytte seg av kraften og effekten i den sammenblandingen selv, og bør nå egentlig det høye og det lave holdes i sine lukkede kretsløp? Debatt krever temperatur, og temperatur er en annen egenskap ved tekst enn saklighet. Og debatt, det vil vi jo ha. Det er det redaktør Åmås har skjønt.