NEVROTISK: Joshua McGuire er en emosjonell og nevrotisk blunkende dansk prins i «Hamlet». Forestillingen er leken og oppfinnsom, men kunstnerisk ganske uspennende.
NEVROTISK: Joshua McGuire er en emosjonell og nevrotisk blunkende dansk prins i «Hamlet». Forestillingen er leken og oppfinnsom, men kunstnerisk ganske uspennende.Vis mer

Inn til beinet

Globe Theatres «Hamlet» er veldig lekende og veldig lett.

TEATER: Det er mer for totalopplevelsen enn det spesifikt teatrale man oppsøker Globe Theatres gjestespill «Hamlet» på Akershus Festning: For å høre de klingende replikkene på Queen's English, spilt i friluft, mot tung borgmur, snarere enn å få nye lag lagt til bildet man allerede måtte ha av Shakespeares mest kjente kongelige. Det man får på festningen, er en utadvendt forestilling som holder en gammel tradisjon i hevd. Resultatet er lekende og lett. Litt for lett.

Urteatret
Det er noe urteatralt ved slike oppsetninger: Scenen er et plankestillas i grått og grønt med knagger der kostymene til neste scene henger. En forflytning i tid og rom markeres ved at to planker legges i kryss. En treramme legges på gulvet, en mann later som han stiger nedover i den, og vips er han graveren som graver Ofelias grav. Det gamle, omreisende teater med all sin pragmatisme og praktiske kreativitet hylles, og mange av løsningene er både smarte og morsomme. Denne anmelder stusset da det stod i programmet at kong Claudius og skuespillerkongen ble spilt av samme skuespiller - de to er til stede i samme sentrale scene - men oppfinnsom gjendragning av sceneteppet gjør at det flyter.

For få
Men det er nok overmodig å spille «Hamlet» med bare åtte skuespillere. Fem av skuespillerne spiller fire roller hver, og det går ut over tydeligheten. Man kan også spørre om «Hamlet», av alle Shakespeares stykker, egner seg for dette formatet: Det spilles bokstavelig, med lite undertekst, og en del av ironien og dobbeltbunnene i teksten forsvinner i det ellers inntagende gjøgleriet.

Nevrotisk prins
Joshua McGuire er en ung, glødende Hamlet. Han er emosjonell og nevrotisk blunkende fra første stund. Det blir i meste laget i lengden, og ofte distraherende. Andre steder har nettopp det at denne Hamlet hele tiden er så langt ute, en fin effekt: Når Hamlet spør sin svikefulle venn Guildenstern om han tror han kan spille han (Hamlet) som en fløyte, viser det at også denne Hamlet, med alle sine tics, har langt mer oversikt og kontroll enn hva både vennene og publikum tror.

Utadvendt
Kostymene blander vamser og tunge kapper med dresser og skjørt i førtitallssnitt. Hvorfor er uklart, men resultatet er et artig uttrykk i duse farger, med islett av skarlagen. Globe Theatres «Hamlet» er nedskåret og nedstrippet, kjapp og kreativ, oppsatt på å underholde i den grad at de ikke våger å la forestillingen gå ut på en tragisk tone. Det burde de unnet seg, og oss.