Innadvent føleri fra etterlengtet band.

Incubus møtte en sultefôret fanskare med høflighetsfraser og en ok dag på jobben.

KONSERT: Godt oppmøte til tross, Incubus´ første norgesbesøk ble aldri mer enn et høflighetsmøte med fansen i front. Upåklagelig lyd og et godt innarbeidet band hjalp ikke California-gjengen til å engasjere nevneverdig utover de ti første rekkene.

Det begynner å bli en stund siden kvintetten planket Red Hot Chili Peppers-funk på skoleball og lokale veikroer. Dagens Incubus har solgt millioner plater på sin cocktail av Deftones-altrock, episke U2-gitarriff og små islett psykedelia. I konsertsammenheng funker det bare så der. Gitarist Mike Einziger lever kyndig fra seg sine stemningsfulle passasjer, mens trommis Jose Pasillas og bassist Ben Kenney sørger for et urokkelig komp. Problemet er at de aldri våger å bevege seg ut av boksen. Det blir for skoleflinkt og trygt.

Alternativrockens hjørnestein var elementet av fare og uforutsigbarhet. Målt opp mot kolleger som nevnte Deftones, fremstår Incubus som en gjeng beskjedne korpsgutter. Brandon Boyd entret sitt tilmålte persiske teppe med et blygt nikk mot publikum, og der ble han mesteparten av konserten. Kommunikasjonen begrenset seg til et og annet «takk» og «thank you» og eventuelle tilløp til storjubel ble møtt med et skuldertrekk. Når resten av gjengen er like karismatiske som en håndfull møbelsnekkere, blir det aldri den skjellsettende opplevelsen man kunne ønske seg fra et såpass dynamisk band.