Innbydende melankoli

Depperockerne Ai Phoenix har aldri vært mer tilgjengelige enn på sitt tredje album.

Ai Phoenix's «The Driver Is Dead» fra 2000 var tungsindig og dunkel, med en apatisk og nummen grunntone som gjorde albumet til en intens, klaustrofobisk lytteropplevelse. Oppfølgeren «Lean That Way Forever» er den reineste popplata i forhold. Hvis den forrige plata var høst, får vi nå lyden av våren.

Vi snakker fortsatt saktegående og lavmælt lo-fi i stemningsleiet til Mazzy Star, Stina Nordenstam, Will Oldham og Low, men det er som om sola har fått innpass i studio og vekket bandet opp fra deres deprimerte døs.

I løpet av en drøy halvtime musiserer bergenserne seg gjennom et overraskende tilgjengelig låtmateriale med leken og presis omtrentlighet. Bandet har stemningsmessig mye til felles med sine bergenskollegaer Monopot, men der sistnevnte lefler med elektronika på glimrende «Optipess» fra tidligere i år, går Ai Phoenix i akustisk folk- og countryretning. Produksjonen til bandets egen Robert Jønnum (som også produserte St. Thomas' «I'm Coming Home») er varm og tidløs.

Mona Mørks tannlegebedøvede smygestemme står ikke lenger mutters alene, og de Nancy & Lee-aktige duettene med hovedlåtskriver Patrick Lundberg på den pludrete poplåta «Mountains And Castles» , countryskranglete «Elvis» og det pastorale avslutningssporet «Very Kind» er høydepunkter på ei plate som bør skaffe Ai Phoenix mange flere venner. «Lean That Way Forever» er norsk rockmelankoli på sitt mest innbydende.