DEBATTEN RASER: Det er viktig å skille i debatten om prøving i skolen. At elever misliker prøver er ingen grunn til ikke å ha dem, men det må gjøres kritiske gjennomganger av omfang og nytte. Foto: NTB Scanpix
DEBATTEN RASER: Det er viktig å skille i debatten om prøving i skolen. At elever misliker prøver er ingen grunn til ikke å ha dem, men det må gjøres kritiske gjennomganger av omfang og nytte. Foto: NTB ScanpixVis mer

Inne på prøve

Prøver må til i skolen. Men antall og type må gjennomgås kritisk.

Kommentar

Ut av SVs landsmøte kom en garanti: Partiet lover at deres folkevalgte på lokalt plan vil stemme mot alle nye forslag til prøver og kartlegginger i det kommunale skoleverket som ikke er dokumentert å gi bedre læring. Det er en litt usmidig formulering som trenger et forbehold, men som går inn i den sunne og brede reaksjonen på testmengden i skolen.

Prøvedebatten bør ikke handle om å være for eller mot testing. Som i så mangt, behøves balanse. Det er ille om et barn går gjennom grunnskolen og mangler grunnleggende ferdigheter uten at noen plukker det opp og gjør noe med saken. Det er uheldig om en skole ikke får testet sine hypoteser for hva som virker. Når det snakkes om prøving i skolen, snakkes det mye om hvilket stress det skaper for barn som gruer seg.

Det er en kunst å ha dette tydelig i mente, og passe på at belastningen ikke blir for stor - samtidig som hva som er mest behagelig for barnet, ikke kan være styrende. Å skulle tilegne seg kunnskaper og ferdigheter innebærer å anstrenge seg og prestere, og har nødvendigvis i seg et mulig stresselement. Men en prøve kan også føre til mestringsfølelse, og glede over å få til noe nytt når fremgangen er et faktum. Her vil det ha mye å si hvordan lærere og foreldre snakker med elevene om oppgavene som står foran dem.

Samtidig er det mye som tyder på at skolen har nådd et metningspunkt for hvor mye testing og tallfesting timeplanen kan tåle, selv om hyppigheten er forskjellig fra skole til skole og sted til sted. Tid og oppmerksomhet er begrensede ressurser for både elever og lærere. Hvis for mye av dette brukes på byråkrati, rapportering og prøver, der man må bevise at man har gjort det man har gjort, blir det mindre rom for kjernevirksomheten i skolen: Grundig undervisning tilpasset den enkeltes nivå og personlighet.

Når målingen av en bestemt type ferdigheter, som lesing og matematikk, er så viktige for en skoles renommé, vil en naturlig konsekvens være at dette prioriteres over oppfølgingen av andre, essensielle fag, som religionskunnskap og historie. Det kvantifiserbare settes over det ikke-kvantifiserbare. Og når testresultater stadig sendes oppover i systemet og ut i mediene, når lærere rapporterer til foreldrene og foreldrene til lærerne, har det også følger for tilliten i systemet.

Mye nyere pedagogisk forskning tyder på at analytiske vurderinger, der eleven selv er med på å gå gjennom sitt eget arbeid, har større effekt enn en enkelt tilbakemelding om plasseringen på en skala. Slike samtaler må finne sted i rolige rom der elever og lærere kan konsentrere seg om det som skal formidles fra den ene til den andre.

Testing må til, men må følges av en grundig evaluering av hvilke tester som gir og ikke gir nødvendig kunnskap. Den viktigste relasjonen, den mellom store og små i klasserommet, kan bli skadelidende om den skal overvåkes og detaljstyres for mye.