Terningkast fire: Ben Wheatleys nye actionkomedie er produsert av ingen ringere enn Martin Scorsese.Vis mer Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Free Fire»

Inneholder en én time lang skytescene

«Free Fire» er en underholdende, men substansløs regiøvelse fra en av Storbritannias fremste unge regissører. 

FILM: Ben Wheatley er en av Storbritannias mest interessante og produktive filmskapere, og selv om ikke alle filmene hans er fulltreffere, er det alltid er interessant å følge ham fra prosjekt til prosjekt. Actionkomedien «Free Fire» er ikke på nivå med Wheatley-klassikere som «Down Terrace», «Kill List» eller «A Field in England», men som hans hittil mest kommersielle film vil den forhåpentligvis introdusere den engelske auteuren for et nytt publikum.

Free Fire

4 1 6

Action, komedie

Regi:

Ben Wheatley

Skuespillere:

Brie Larson, Armie Hammer, Cillian Murphy, Sharlto Copley m.fl.

Premieredato:

31. mars 2017

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

Free Fire

«Shot by both sides.»
Se alle anmeldelser

Bomskudd
Wheatley lager små, korte og smarte filmer, som inneholder liberale doser vold og svart humor – og gjerne også den undervurderte nordirske skuespilleren Michael Smiley. I «Free Fire» finner vi Smiley side om side med blant annet Brie Larson, Cillian Murphy, Armie Hammer og Sharlto Copley, i det som etter 30 minutter med eksposisjon utvikler seg til en én time lang skytescene i en nedlagt fabrikk.

Filmen utspiller seg i 1978, og utgangspunktet for konfrontasjonen er en våpenhandel mellom en allianse av tvilsomme forretningsmenn og en gruppe IRA-soldater. Når to håndlangere begynner å slåss, eskalerer den gjensidige mistroen mellom partene til en kamp på liv og død. Og ettersom Wheatley har tatt mål av seg å framstille skytingen så realistisk som mulig, blir det en lang og farseaktig affære, hvor ingen treffer det de sikter på, og hvor dødelige rikosjetter flyr veggimellom lenge etter at skuddene er avfyrt.

70-tallsparty
«Free Fire» er morsom og intelligent, men oppleves mer som en regiøvelse enn en spillefilm. Skildringen av 70-tallets Boston er så karikert at man får følelsen av å befinne seg på en utkledningsfest, og Wheatley og manusforfatterkona Amy Jump gjør aldri noe forsøk på å tilføre rollefigurene dybde. Det er mer enn et snev av amerikansk post-Tarantino-indie over «Free Fire», men samtidig gjør filmen det klart at Wheatley ikke er noen britisk Quentin Tarantino. Snarere kan man se ham som sin generasjons Michael Winterbottom – en dyktig og hyperaktiv filmskaper som bytter sjanger som andre regissører bytter elbil, og som på tross av vekslende kvalitet alltid er verdt å holde et øye med.