Innestengt i litterære rom

Årets gullpalmevinner er både eksepsjonelt pratsom affære og en film det er langt lettere å beundre enn å like.

FILM: Etter årets filmfestival i Cannes var det en utbredt oppfatning at Xavier Dolans «Mamma» var blitt snytt for Gullpalmen, og når Nuri Bilge Ceylans vinnerfilm «Vintersøvn» nå omsider har funnet sin vei til norske kinoer er det lett å si seg enig. Når man ser på hvor forskjellige filmene er, er det også tilsvarende lett å konkludere med at Ceylan representerte det trygge valget. For der Dolans film — som har norgespremiere første juledag — er eksperimentell, uforutsigbar og nærmest manisk-depressiv i sin dramatiske struktur, er  «Vintersøvn» utpreget tradisjonell, langsom og litterær.

Patriarken demonteres
Filmen utspiller seg i et fjellområde i det østlige Tyrkia, hvor den pensjonerte skuespilleren Aydin driver det pittoreske Hotel Othello i en uthulet fjellknaus. Aydin har arvet både hotellet og en rekke andre eiendommer etter sin far, og ser på seg selv som en godmodig patriark som hersker over lokalsamfunnet med en rettferdig, usynlig hånd. Den velstående hotelleieren vier sin ledige tid til å skrive overbærende spalter for en liten lokalavis, hvor han gang på gang vender tilbake til spørsmålet som opptar ham mest — nemlig hvorfor ikke alle andre kan utvise samme nivå av diskret borgerlig sjarm som ham selv.

Aydins formue og status gjør at menneskene rundt ham sjelden rokker ved hans selvforståelse, men etter hvert utvikler Hotel Othello seg til et ormebol av passiv-aggressive intriger. Det starter med at Aydins frittalende søster Necla begynner å stille spørsmål ved motivene bak spalten hans, og deretter havner han i en emosjonell stillingskrig med sin unge kone Nihal, etter en krangel om hennes veldedige arbeid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Øyet fullt av bjelker
Felles for hovedpersonene i «Vintersøvn» er at de er velstående menn og kvinner som er omgitt av fattigslige arbeidere. Lediggang er som kjent roten til alt ondt, og i dette tilfellet gir den seg utslag i en rekke lange diskusjoner om samvittighet, moral og selvbedrag. I opp mot tjue minutter lange samtalescener mistenkeliggjør rollefigurene hverandres motiver og punkterer hverandres livsløgner ved hjelp av utsøkt velformulerte og presise replikker.

«Vintersøvn» hviler på et sjeldent velskrevet manus, og Ceylan har valgt å legge de fleste samtalene til små, mørke rom hvor peisen knitrer mens vinden uler utenfor. Dette innebærer at det visuelt sett er lite å feste seg ved, og dette grepet bidrar til å gjøre dialogen enda mer fremtredende og dominerende. «Vintersøvn» er en flott fotografert film, og flere av landskapsbildene er alldeles strålende, men Ceylan har bevisst valgt å bruke dialogen som filmens narrative bærebjelke, og når rollefigurene snirkler seg gjennom de samme diskusjonene for andre og tredje gang er det vanskelig å opprettholde entusiasmen og konsentrasjonen.

Tålmodighetsprøve
Filmens store svakhet er at ingen av de velskrevne og spissfindige replikkene synes å munne ut i noen større innsikter om verken rollefigurene eller temaene de diskuterer, og selv om den er aldri så velspilt og velformulert blir «Vintersøvn» dermed noe en tålmodighetsprøve. Slutten oppleves også som en smule påklistret og dårlig forankret i de foregående diskusjonene, men etter tre timer og ett kvarter med litterær dialog er den unektelig velkommen.

«Vintersøvn»

4 1 6
Regi:

Nuri Bilge Ceylan

Orginaltittel:

«Kis Uykusu»

Se alle anmeldelser