NIGARDSBREEN: Arm av Jostedalsbreen, øverst i Jostedalen. Den lettest tilgjengelige isbreen i Norge. Foto: Trond Tandberg / NTB Scanpix
NIGARDSBREEN: Arm av Jostedalsbreen, øverst i Jostedalen. Den lettest tilgjengelige isbreen i Norge. Foto: Trond Tandberg / NTB ScanpixVis mer

Inngjerdet turistnatur

Norge er et farlig land for uøvde. Å ferdes i norsk natur er en kulturell kompetanse som må læres, også av nye generasjoner nordmenn.

Kommentar

Norge er et land for spesielt interesserte og kvalifiserte. Det er farlig og tiltrekkende for flatlandsfolk som lenges til de norske fjorde og fjelle, i beundring og skrekkblandet fryd. De må ha sans for det eksotiske og spektakulære, ha utforskertrang og ta dårlig vær og lumske naturkrefter som en tilleggskvalitet.

Slik var det for danskene som reiste opp til fjeldabenes land. Det ble tatt videre av engelske pionerturister mot slutten av 1800-tallet. Tre i Norge ved to av dem skrev sin reiseskildring av forunderlige folk og spektakulær natur på ekspedisjonen til Jotunheimen der de jaktet og fisket en sommer. Den engelske fjellklatreren Slingsby besteg stadig nye tinder og grunnla norsk fjellsport. Patchell turistifiserte Sunnmøre fra sin base under Slogen i Hjørundfjorden. Lakselordene var en egen orden. For ikke å snakke om den frøkne Keiser Wilhelm. De viste norske naturkvaliteter.

Norsk byborgerskap kledde seg i nikkers og fulgte etter, og Nansen var deres profet. De inntok den fjellheimen som de innfødte frykt og avskydde, og som de bar oppsøkte for jakt og fiske og andre nyttige aktiviteter. Kyndig gjestebruk av fjellheimen var en eliteaktivitet som gradvis forplantet seg i videre kretser. Det krevde fjellvanthet, men hadde også et element av noe vågalt over seg. Slikt ble det nordmanns vis, i mytologien, og delvis i praksis. Det var noe villt, men også kontrollert, over selvbildet av nordmenn i norsk natur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Markedsføring av norsk reiseliv i utlandet er ikke båret oppe av urbane og kulturelle attraksjoner, men av naturbilder. For massemarkedet er det imidlertid mye se, men ikke røre. De voksende og velorganiserte hordene av japanske og kinesiske turister holder seg til det trygge i nærheten av bussen. Det samme med de tilrettelagte fra cruise-båtene. Det ikke rart at de kan komme til å stille det parodierte spørsmålet: When do they close the fjords?

Dette er ikke reiseliv på norsk, for det skal utfordre. Det skal være strevsomt og en knivsodd farlig; gi et lite gys. Det er det som er annerledes, som gjør landet tiltrekkende som reisemål, i kontrast til det flate, trygge og sikre. Det skal være et element av risikosport i å oppsøke Norge. Tyske turister i bobil som villcamper langs turistveiene, har med sykkel, fiskestang og fjellsko. Nederlendere tar den et steg videre og går fra hytte til hytte.

Problemet er når aktiviteter for de kvalifiserte blir utvidet og markedsført til massemarkedet. Når passive naturtilskuere i vernede grupper blir individuelle reisende som aktive deltakere, bytter turismen divisjon. Når naturattraksjoner blir tilrettelagt for massebesøk av kommunale eller kommersielle interesser, følger det med et ansvar for å redusere fare og risiko, for å beskytte de uerfarne.

Norsk natur kan ikke gjerdes inn. Det kan ikke turistene heller. Den som ikke er på gaida tur, kan opplyses og informeres og advares med skilt og gjerder, men de kan ikke holdes i bånd og ikke gjetes. De kan ikke forbys adgang, for det ville kreve et uhorvelig antall vakter. I siste instans oppsøker en naturen på eget ansvar. Myndigheter og nabokjerringer kan ikke gripe inn overalt, og redningsetatene kan ikke hjelpe folk ut av alle selvpåførte vanskeligheter.

I tillegg kommer et element av skadefryd i serien «turister gjør noe de ikke kan». I upassende fottøy. Vi kunne ha talt til dem, men det var liksom ikke vårt ansvar. Fornærma kunne de også ha blitt. Dessuten var det litt moro å se hvor latterlig det kunne bli - særlig dersom de var fra Oslo eller utlandet.

Ordførerne i Eidfjord og Luster rykket ut da den russiske kvinnen falt i Vøringsfossen og det tyske ekteparet ble drept da Nigardsbreen kalvet. Først for å si at det ikke var noe galt med informasjonsplakatene og sikringen, men at det nok kan bli bedre. For dødsfall er ikke bra for turismen. Det avgjørende er å toe sine kommunale hender for ikke å tape omdømme eller i ytterste fall bli utsatt for søksmål.

Nordmenn forulykker også i naturen. I snøras i påskefjellet og storm på havet. En god sommer fører til ekstra mange drukningsulykker - både fra båt og strand. Frykten er at nye generasjoner ikke lenger skal beherske norsk natur, men prøve å skjerme seg for den. Å kunne føte seg i ulendt terreng, krever trening og tilpassing; det må sitte i kroppen. Friluftstliv krever rett og slett øvelse og tidlig sosialisering, og den får en ikke foran skjermer. Naturvett ikke er et naturinstinkt. Det må læres, akkurat som båtvett, trafikkvett og sunt folkevett i andre utgaver. Naturvett er en kulturell størrelse.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook