Innhentet av fortida

To flyktninger fra Zanzibar møtes ved en tilfeldighet i en engelsk by ved sørkysten, og det viser seg at deres fortid er uløselig sammenknyttet.

Dette er Abdulrazak Gurnahs tredje roman på norsk. Han er selv fra Zanzibar, nå bosatt i London. Boka legger opp til å handle om kulturkonflikter i møtet mellom den afrikanske flyktningen og det engelske samfunnet, men ender opp som en historie om forsoning mellom to menn som de historiske omveltningene i deres hjemland gjorde til tapere.

Familiens undergang

Romanen er holdt i jeg-form. De to første kapitlene fortelles av en møbelhandler som har tatt navnet Rajab Shaaban, en eldre mann som ankommer England og søker asyl. Etter et råd tilkjennegir han i begynnelsen ikke at han kan engelsk. Han observerer sin nye verden, som settes opp mot hans erindringer fra sin egen barndom på Zanzibar.

I tredje kapittel skiftes fortellerstemme. Latif Mahmud - også det et påtatt navn - er litteraturprofessor og dikter, og får en henvendelse om å være tolk for en person med hans fars navn. Det viser seg å være mannen som han i alle år har holdt for å være skyld i familiens undergang. Selv kom han til England gjennom Øst-Tyskland, dit han reiste for å studere til tannlege.

Overflatiskhet

Disse identifikasjonsbyttene - det er i tillegg en brevvenn av Latif som skriver under et annet navn - avdekker gradvis karakterenes forhistorie, men de oppleves som svært konstruerte. De blir et for åpenbart litterært grep som ikke leder til noen dypere forståelse verken av personene eller deres fortid; som med mye annet i romanen kunne det vært sløyfet uten å svekke romanens historie nevneverdig.

Den samme overflatiskhet preger noen av de helt åpenbare symbolske gjenstandene som historien stadig vender tilbake til. Verdifull røkelse Rajab hadde med seg og som ble beslaglagt av en immigrasjonsbyråkrat, blir tapet av det Zanzibar som en gang var. Et ibenholtbord som tilhørte Latifs familie, blir for ham symbolet på familiens undergang og møbelhandlerens ydmykelse av dem.

Blass

I tillegg vender Gurnahs fortellere stadig tilbake til Herman Melvilles novelle om skriveren Bartleby, som et slags relieff over så vel taperen som over eksistensielle vilkår. Det er noe grovhogd over det symbolske planet i romanen, som gir den en platt beveggrunn.

Romanen preges av en nærhet til fortida og en distanse til nåtida, men de lange passasjene med ren gjenfortelling av fortidas hendelser, som i stor grad spinner rundt kompliserte forretningsforbindelser og eiendomsrett, er uengasjerende fortalt og noe kjedsommelig lesning.

Romanen har mange fine, manende observasjoner om den rikholdige verden Zanzibar var før terroren etter kolonimaktas tilbaketrekning, og selv om Gurnah lar fortidas historie gradvis folde seg ut og slik skaper en viss spenning, kommer leseren ikke innpå karakterene, idet de hele tida er beskjeftiget med en fortid som bare gjenfortelles og som føles som noe som bare angår de to.

Når dertil bokas to siste kapitler begge fortelles av Rajab - en merkelig avgjørelse av Gurnah - mister leseren Latifs reaksjoner og følelser på sannheten om familiens skjebne, og forsoningen mellom de to oppleves like så blass som romanen selv.