ANMELDELSE: Fatwaen mot Salman Rushdie etter utgivelsen av hans mesterlig uttenkte «Sataniske vers» på slutten av 80-tallet, ble innledningen til en «kulturkamp» som ser ut til å bre seg til stadig flere områder. Vi strever med å forstå den.

Både årsaker og virkninger i denne kulturkampen er vanskelige å få tak på, og det er ingen gitt å spå hvordan dete skal gå. Vi får håpe det beste: forståelse, toleranse, fornuft og framskritt.  

Pakistansk blasfemi
Etter Rushdie-fatwaen er noen av de sentrale begivenhetene de danske (og svenske) karikaturene, drapet på Theo Van Gogh etter hans etsende film, al-Quaidas spektakulær-terrorisme, men kanskje like viktig: enkelte muslimske eliters forsøk på å allmenngjøre den pakistanske blasfemiforståelsen og åpne for at en religion i seg selv, og ikke bare de troende, kan oppleve seg krenket.

Dette handler også om migrasjon fra autoritære regimer, kvinneundertrykking, parallellsamfunn, ulike folkemord, elitenes arroganse og samklangen mellom kulturelle og økonomiske hegemonier. Det handler om krig. Om angrep med ubemannede fly. Og det handler om en høyt elsket og dypt fryktet ressurs: Petroleum.  

Full gjennomgang
Ann-Magrit Austenå har gått rett in alle disse feltene, og hun har skrevet en svært innholdsrik bok med nok av stoff å reflektere over. Vi får full gjennomgang av hele Rushdie-saken, vi får hele begivenhetsforløpet om hvordan karikaturene havnet der de gjorde, og en masse godt kildebelagt stoff om resepsjonen av disse begivenhetene. Utmerket!  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til tider kan Austenå framstå som nøytralt framleggende, andre ganger er hun mer personlig agiterende. Særlig utover i boka blir det tydelig at hun mener ting, og dette kunne godt ha vært flagget tidligere — det er ingenting å skamme seg over.  

Boka truer av og til med å drukne leseren i detaljer og unødvendige gjentakelser, og det blir altfor mye om administrative problemer innen internasjonal organisasjonsdrift. Famlende politikeres mislykkede argumentasjon i pressede situasjoner blir også trøttende lesning i lengden. Hvem husker vel Gro for hva hun sa og ikke sa?  

I solar plexus
Noe av stoffet i boka kan oppleves som sjenerende velkjent, og av og til synes jeg å ane en litt infantiliserende framstilling av ytringsfrihetens motstandere. Her kunne det vært fint med en videre analyse av maktspillet i dette, og hvordan Rushdies snedige angrep på Islams basale vederheftighet nesten ikke kunne annet enn å vekke de sterkeste reaksjoner hos dem som lar hele sin maktfylde hvile på de troendes underkastelse. Rushdie var knallhard i sitt angrep, han traff rett i ayatollaenes solar plexus, og ære være ham for det.  

Khomeinisering
Et stort pluss i boka er at Austenå er flink til å trekke inn parallelle bevegelser i den kristne sfæren, både i dansk selvforståelse og aggresjon, men kanskje særlig med papa Ratzingers khomienisering av den hellige moderkirken. Kulturkampen utkjempes i stor grad med speil — konvekst og konkavt.