Inni er de like

Heller enn at makt korrumperer er det kanskje slik at den kastrerer?

Hvilket parti skulle man gitt sin stemme? Det er aldri for sent å ha tvil og usikkerhet. Åtte år som ombudsmann for hovedstadens helse- og sosialtjeneste har gjort meg stadig mer usikker på hvilket parti - om noe - ombudet bør gi sin stemme. # Jeg har hatt det privilegium å tjenestegjøre under ulike politiske regimer i vår hovedstad. Politisk har de spent fra et konservativt Frp/H/KrF-byråd til et illrødt Ap/SV-regime. Men ideologien synes å ha styrt politikken i veldig liten grad. De ulike byregjeringene har stort sett gjort akkurat det samme. Snarere enn å føre den politikk de gikk til valg på, har de lyttet til Sir Humphrey, og gjort som sine forgjengere i posisjon.

Den mest påfallende samforståelse mellom politikk og administrasjon har de politiske ytterligheter vist. Kanskje var det naivt av meg å tro at for eksempel Fremskrittspartiet ville markere seg som et byråkratikritisk alternativ dersom partiet fikk regjeringsmakt. Jeg tok feil. Da partiet fikk en byrådspost, ble byråden systemets mest iherdige forsvarer mot mer eller mindre ubalansert kritikk, for eksempel fra byens Helse- og sosialombud. Få invektiver forble ubrukt i bydelsbyrådens uredde kamp mot systemets kritikere! Siden forlot hun Fremskrittspartiet og etterhvert også politikken.

I Rune Gerhardsens byrådstid fikk SV byrådsposter, og tilpasset raskt sin politikk til den nyvunne posisjon. En SV-byråd gjeninnførte politikken med å returnere flyktninger og asylsøkere til sin utplasseringskommune, til stor fortvilelse for mange flyktninger. Det førte til utmeldinger fra partiet. Flere av SV-byrådene forlot siden politikken, eller meldte overgang til Arbeiderpartiet.

Også på regjeringsplan hender det at politiske løfter ikke oppfylles. Statsråd Dagfinn Høybråtens åpenlyse brudd på sitt partis valgløfte om å gjennomføre rett til behandling på sykehus er ett eksempel. Nye erkjennelser følger åpenbart med å komme i posisjon.

Heller enn at makt korrumperer er det kanskje slik at den kastrerer? For eksempel har Helse- og sosialombudet overfor Oslo bystyre fremmet en del forslag til styrking av pasienters og klienters valgfrihet og rettssikkerhet: Utviklingshemmede bør få frihet til å bosette seg der de ønsker og til å kunne bytte bolig, flyktninger som ønsker å bosette seg i Oslo, bør ikke avvises, og rusmisbrukere bør gis rett til å velge behandlingssted. Mot sin vilje bør dessuten ingen plasseres på rom sammen med andre på Oslos sykehjem.

Forslag er også fremsatt om å lage rutiner for å kunne få bytte saksbehandler eller kontor. Det foreslås også å stramme opp journalføringen ved byens helseinstitusjoner, sette tidsgrense for når journal senest skal være renskrevet, lage rutiner for å gi pasienter informasjon, og å endre retningslinjene for tildeling av sosialhjelp slik at også de med flere enn tre barn får dekket utgiftene barneflokken fører med seg.

Motivet bak disse forslagene har vært å gi flere hjelpetrengende tilgang til friheten til å velge, og å bidra til å profesjonalisere byens hjelpeapparat. Det kalles brukerorientering.

I hovedstaden regjerer for tiden partiet Høyre. Høyre-byrådet har nå gått imot hvert eneste ett av forslagene. Avstanden er åpenbart stor mellom byrådets og mitt syn på hva som kan bedre valgfriheten og rettssikkerheten til Oslos klienter og pasienter.

At nettopp Høyre går imot ombudets forslag, er vel ikke selvsagt. I Oslo kan publikum velge både sykehus og sykehjem. Selv om det i dag ser ut til å være politisk konsensus om denne friheten, er den kanskje mest et produkt av liberalistisk/konservativ ideologi? Høyre-byrådets nye tiltredelseserklæring setter ihvertfall fokus på service og valgfrihet. Alle menneskers frihet til å velge og handle selvstendig understrekes, og det uttales at et samfunn der vi treffer egne valg blir tryggere enn et samfunn der andre pådytter oss løsninger som ikke tar hensyn til den enkeltes forutsetninger og behov.

Nå kan jo mine forslag være dårlige, eller «lite hensiktsmessige», som byrådet velger å kalle dem. Hvorfor går man imot? Begrunnelsene er utpreget byråkratiske. De er preget av motvilje mot endring, henviser til regler som allerede eksisterer, dveler kjærtegnende ved mulige og umulige administrative konsekvenser, og gjør flittig bruk av floskler som «vi har imidlertid ikke sett behovet for å utarbeide konkrete retningslinjer for disse tilfellene». Reelle begrunnelser og politiske overveielser glimrer ved sitt fravær. Er det en byråkrat som har skrevet forslaget til det brev som byråden har signert?

Folkevalgte kan altså fort forvandle seg fra reformpolitikere til å bli reformskeptiske administratorer. Fargen på det politiske regimet ser ut til å spille en underordnet rolle.

Likevel: Den egentlige makten sitter i Oslo bystyre, det er jo bare en håndfull politikere i byrådet. Byrådet er en mindretallsregjering, som kan påtvinges bystyrets vilje, til for eksempel å gjennomføre Helse- og sosialombudets forslag. Vil så skje?

Det vil vise seg. Saken har allerede én gang vært behandlet i Oslo bystyres helse- og sosialkomité. Noen bystyrepolitikere ville gjerne drøfte innholdet i ombudets forslag, men det ble etter en kort debatt vedtatt først å be om byrådets bemerkninger. (En av politikerne utbrøt da at bystyret blir livredd hver gang de må diskutere politikk!)

Ombudet fikk en mild tilrettevisning av komiteens leder for sin fremgangsmåte, sikkert med rette. Forslagene ble nemlig fremsatt der og da. Korrekt tjenestevei hadde vært å fremsette dem i ombudets årsmelding, slik at vedtak så kunne bli truffet i Oslo bystyre om at meldingen tas til orientering. Den skjebnen lider disse forslagene hvert år, for de er mange ganger fremmet i ombudets årsmeldinger. Tjenesteveien ender blindt.

I mine første år som ombudsmann mente mange det var et dårlig ombud man hadde fått i Oslo. Særlig i kommunens administrasjon, men også blant bystyrets medlemmer ble det gitt uttrykk for åpenlys skepsis.

Nok er deler av det administrative nivå fremdeles avmålt. I de senere år ser likevel den politiske skepsis ut til å ha utviklet seg til noe som ligner velvilje. Man griper seg i å ergre seg over at akkurat det samme som før vakte motvilje, nå gir motsatt effekt.

Men om ombudsmannen hånes eller hylles: Hans forslag tas fortsatt til orientering. Både mot- og velvilje kan brukes til å beholde status quo. Den som måtte ha ambisjoner om å få noe utrettet, blir derfor neppe innbilsk av å høre fra bystyrets talerstol at «helse- og sosialombudet gjør en utmerket jobb», og «at bystyret har mye å lære av de forslag og synspunkter som kommer frem i ombudets årsberetning».

Politikere i utøvende posisjoner kan knapt klandres for å være prisgitt en administrativ overmakt. At de som ikke er i posisjon, også kan vegre seg mot politikk, har kanskje samme forklaring. Hvordan skal politikere unngå å bli avhengige av det mektige byråkrati? Det hjelper neppe at de stadig oftere rekrutteres nettopp fra den offentlige sektor som de derfor identifiserer seg med. Stadig tettere bånd knyttes mellom den utøvende makt og den lovgivende, både på riksplan og på kommuneplan.

Det er en del av byråkratiets jobb å gi uttrykk for sin skepsis mot urealistiske, kostbare og lite gjennomtenkte reformforslag. Men skepsis må ha et fundament, for status quo er ikke et mål i seg selv. Motstand mot endring må underbygges. Ytringen «Vi har imidlertid ikke sett behovet for å utarbeide konkrete retningslinjer for disse tilfellene» er et postulat og ingen begrunnelse.

Det er viktig at politiske partier som kommer til makten, ikke lar seg drøvtygge av det altoppslukende byråkrati, selv om byråkratnomenklaturen kan være like forståelig som abrakadabra. Fjorårets kommunevalg førte til at hovedstaden beholdt sitt Høyre-byråd. Byrådet har lagt frem den tiltredelseserklæring jeg har sitert fra her, og som brukerne av byens helse- og sosialtjenester nå må sette sin lit til. Det skal bli spennende å se om noen av ombudets forslag kan få gjennomslag i bystyret.