Inni eventyret

«Hobbiten - Smaugs ødemark» har verken begynnelse eller slutt, men et magisk midtparti.

FILM: Iblant hjelper det bare at landskapet endrer seg, slik at den slitne og sårbente reisende kan få annet å tenke på. Det var i utgangspunktet svulmende stormannsgalskap av Peter Jackson å ville lage tre filmer basert på J. R. R. Tolkiens «Hobbiten», en på alle måter enklere fortelling enn «Ringenes Herre».

Da første film, «Hobbiten - En uventet reise», kom i fjor, følte jeg meg som barnet til en uvettig, idealistisk far som hadde slept familien med på skogtur uten nok mat og varme klær. Det var mye tråkking og løping, med en nagende visshet om at vi skulle tråkke videre i tre år til.

Eventyrlig og sliten
«Hobbiten - Smaugs ødemark», som bringer hobbiten Bilbo, dvergeprinsen Thorin og følget deres nærmere gjenerobringen av dvergeriket Erador, er en bedre film. Som den midterste av tre er den nok enigmatisk inntil det uforståelige for den som ikke er blant de innvidde. Begynnelsen, som ikke er en begynnelse, er for lang. Slutten, som ikke er en slutt, likeså. Men veien fra det ene til det andre går gjennom den typen fortryllede steder som Jackson er ualminnelig god på å etablere.

Han klarer å få Esgaroth, den tåkeslørede handelsbyen ved innsjøen, til å fremstå som eventyrlig såvel som sliten og forfallen, som restene av et samfunn som har sett bedre dager. Også de store salene i det forlatte dvergefjellet, der dragen Smaug våker over skatten sin, har noe trist ved seg, en lengsel mot en gullalder som en gang var. Og den syknende myrkskogen, som sniker seg inn i hodene på reisefølget og gjør dem desorienterte, har en fin, usunn aura.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her er også noen eminente kampscener, filmet tett på hendelsene og i lange, ambisiøse tagninger, som når Bilbo og de andre seiler i stjålne tønner nedover en stri elv, mens alver og orker kriger på kniven rundt dem.

Fløyelssadistisk
Mesteparten av orkejakten gjøres av alvene Tauriel (Evangeline Lilly) og Legolas (Orlando Bloom). Bloom, litt eldre og litt tyngre, gjør en reprise av rollen som gjorde ham berømt i «Ringenes Herre»-filmene, mens Tauriel og snevet av romantikk i luften er diktet opp av Jackson og hans medsammensvorne. Puristene har allerede gjort det purister skal gjøre og vært indignerte, men snevet av emodrama bidrar nok til at historien ikke føles smurt like tynt utover som sist.

Martin Freemans Bilbo er så nedpå som det er mulig å være når man ustanselig må flykte fra orker og alver, og den fløyelssadistiske stemmen til Benedick Cumberbatch gjør dragen Smaug til historiens kanskje sterkeste personlighet. Stephen Fry ser ut som om det er i ferd med å demre at han er i feil film.

Tværes ut
Ennå tværes tiden ut på unødvendigheter, ennå må publikum tilbringe altfor mye tid sammen med orkene, som har lite annet å si dem enn å hvese om alt det fæle de har lyst til å gjøre, fordi, vel, fordi. Tre filmer er og blir for mange. Men i en verden som endelig har blitt mettet og magisk, er også omveiene til å holde ut.