Filmanmeldelse: «Nope»

Innmari underholdende

Det er lett å si jepp til «Nope».

Åpent underholdningslandskap: Jordan Peeles tredje film er kryptisk, underholdende og vellaget, mener Dagbladets anmelder. Video: UIP Vis mer
Publisert

FILM: Humor og skrekk er nærere beslektet enn man skulle tro ved første øyekast. Begge deler handler i prinsippet om å bygge opp spenning med alle ventiler skrudd igjen, før man i akkurat riktig øyeblikk slipper opp trykket så den eksplosive energien frigis i et forløsende latterbrøl eller et forferdet hyl.

«Nope»

Grøsser

Regi: Jordan Peele
Skuespillere: Daniel Kaluuya, Keke Palmer, Steven Yeun, Michael Wincott, m.fl.
Premieredato: 19. august 2022
Aldersgrense: 15 år

«Underholder, skremmer og har noe på hjertet.»
Se alle anmeldelser

At Jordan Peele («Get Out», «Us»), som først gjorde seg bemerket som halvparten av humorduoen Key & Peele, har blitt en av vår tids dyktigste skrekkfilmskapere, gir sånn sett mer mening enn man skulle tro.

Hans tredje film, «Nope», er dels moderne western, dels rammende Hollywood-satire, dels reinspikka UFO-mysterium. Uhyggen og grøssene er naturligvis også absolutt til stede, om ikke like intenst og dyptsittende som i hans to foregående filmer.

Dødelig lommerusk

Etter to korte prologer, den første fra en katastrofal dag i et situasjonskomediestudio på nittitallet, den andre da det begynner å regne dødelig lommerusk fra himmelen over ranchen Haywood i California, blir vi kjent med søskenparet Emerald (artist og skuespiller Keke Palmer) og Otis Junior (Daniel Kaluuya, stjerna fra Peeles første film «Get Out»), som sliter med å holde familiebedriften gående etter at de overtok farens ranch som trener opp hester til filminnspillinger.

Emerald er en opportunistisk selgertype, utadvendt og filterløs. Otis Junior er reservert, resignert og på grensen til sjenert, flinkere med dyr enn med mennesker. I en western hadde han vært den klassiske, tause, stødige helten. I et Hollywood der alle er sin egen merkevare og det eneste som teller er å kunne pitche raskere enn sin egen skygge, er han et fremmedelement ingen klarer å forholde seg til.

Når strømmen kommer og går på uforklarlig vis, skyene over ranchen begynner å leve sitt eget liv, og hester forsvinner, begynner snøballen å rulle. Dalen får besøk av et uidentifisert, flygende objekt. Sett fra bakken likner den på undersiden av en cowboyhatt.

Mens søskenparet vil beskytte eiendommen sin samtidig som de øyner muligheten for store penger bare de klarer å fange UFO-en på film, har innehaveren av den lokale western-fornøyelsesparken, forhenværende barnestjerne Ricky «Jupe» Park (den som alltid fantastiske Steven Yeun, fra «The Walking Dead» og «Minari»), sin egen agenda. Samtidig vikles både den pretensiøse filmfotografen Antlers Holst (Michael Wincott, som bør castes i alle filmer fra nå av) og en ensom, lett påvirkelig elektronikkvarehusansatt (Angel Torres) inn i planene.

Å avsløre mer blir å ødelegge moroa.

Glimt i øyet

Peele har av mange blitt kalt den nye M. Night Shyamalan (Den sjette sansen), noe som i tilfelle gjør «Nope« til hans svar på Shyamalans UFO-film «Signs». Og ja, de har noen fellestrekk, og i en tidlig, ganske skummel scene virker det som om «Nope» både refererer til «Signs» med overlegg og driver litt gjøn med den.

Men hvis man først skal leke den leken, kan parallellen vel så mye trekkes til Steven Spielberg. Og da tenker jeg ikke først og fremst på «Nærkontakt av tredje grad» og «Klodenes kamp», men på «Haisommer».

Sammenlikningene yter uansett ikke Peele rettferd, han er en mye mer tematisk fokusert, eksplisitt samfunnsbevisst filmskaper enn Spielberg, med et spesielt talent for å få oss til å kjenne svarte amerikaneres utenforskapsfølelse og ambivalens til sitt hjemland på kroppen. Man skal ikke underslå verdien av en regissør som forteller slike historier fra et førstepersonsperspektiv pakket inn i underholdende, tilsynelatende tilforlatelig sjangerfilm med så bred appell og stor suksess.

Åpent landskap

Peele er videre langt mer målrettet og løssluppen enn Shyamalan, uten det selvhøytidelige gravalvoret som ofte får sistnevntes filmer til å tryne. Kaller du filmen din «Nope» og den fargede hovedpersonen din OJ, signaliserer du et visst glimt i øyet. Humorbakgrunnen er synlig overalt, her, men de snåle vitsene, karaktertegningene og detaljene har alltid en funksjon bak bare det å underholde, bygge atmosfære eller være en sjekkliste for referansenerder.

Manuset går som ei klokke, og de mange kryptiske setup-ene får gjennomgående tilfredsstillende payoffs i sluttpartiet etter det som kan virke som en litt møysommelig første halvdel.

Filmspråket er elegant og funksjonelt, idétilfanget bærer sin særhet med selvtillit, karaktertegningene er finstemte både i manus og spill, plottvendingene er uforutsigbare og originale, og det hele er akkurat passe kryptisk.

Der «Us» ble for bokstavelig og overforklarende mot slutten med den paradoksale konsekvensen at den ble mindremeningsbærende, holder «Nope» kortene tettere til brystet. Tolkningsrommet her er like åpent som landskapet, og så lenge overflatefortellingen er så innmari underholdende og fascinerende i seg selv på en lavmælt, innsnikende måte, blir flertydigheten desto mer tilfredsstillende.

Men forventer du en strømlinjeformet, mainstream sjangerfilm, bør du være advart. Dette er noe langt mer utforskende og kunstnerisk anlagt.

Pictures, or it didn’t happen.

Ikke dermed sagt at Peele ikke vet hvor han vil. På hoggestabben settes både vårt usunne forhold til populærkultur og fremmedgjorte, arrogante forhold til naturen og virkeligheten som skjer rett foran øynene våre, som ikke får ekte verdi før det er festet på film eller er omsatt til økonomisk eller sosial valuta. Pictures, or it didn’t happen. Vår jakt etter å temme det ukontrollerbare, forstå det umulige, plassere oss selv på toppen av skaperverket. Etter å eie traumene som former oss, og i det ele tatt vår egen skjebne og arv.

Det er en fortelling om vår selvdestruktive, paradoksale dragning mot ting vi vet vi bør holde oss unna.

En målrettet skrekkfilm kan avkle oss like effektivt som god satire. Ved å sette fingeren på hva vi frykter og flykter fra, hvilke besettelser vi har og ikke minst hva som får oss til å åpne dører vi aller helst bør si «niks» til å røre, avdekker den også våre såre punkter, blindsoner og innerste lengsler.

Peele nøyer seg ikke med å bare underholde og skremme (selv om han gjør det også så det monner). Her, som i sine forrige filmer, har han noe på hjertet også. Det er det lett å si et resolutt jepp til.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer