Innover og innover

Sikker og bevisst innpakning med nokså hult innhold.

BOK: Anne Gjeitanger var suksessredaktøren på Oktober forlag, som hoppet av for selv å skrive bøker. Foreløpig uten at hun har fått det helt til.

«Begynnelse i november» er bok nummer tre om billedkunstneren Tale. Det er likevel ingen trilogi. Det kan heller synes som om hun, i likhet med Tore Renberg, har valgt seg en litterær gjennomgangsfigur som skal følge bok til bok.

Nå finnes det ikke noe annet berøringspunkt mellom de to forfatterne. Der Renbergs Jarle Klepp både er utadvendt og veldig morsom, går Gjeitangers Tale innover og innover og innover. Med et nesten klaustrofobisk alvor.

Den svarte madonna

Etter å ha brutt med den eldre gifte maleren Ben, og deretter med Thomas og hans lille sønn, har Tale slått seg ned i et kunstnerkollektiv i Italia. Her har hun hatt et kort forhold til Elio, som nå prøver å finne tilbake til sin kone.

Romanen kan framstå som en erkjennelsesreise. Tale «kjenner på», ja nærmest dissekerer, sin forhistorie og indre liv: Malergjerningen, savnet av Thomas sønn., forholdet til de tre mennene, hvem som sviktet hvem. Parallelt utforsker Tale et kryptisk kristent motiv; Den svarte madonna.

Hun gjenkjenner seg selv i kristne og førkristne kvinnetyper, Maria, Marta, Lillith, Kali. Men også i Kristus selv

Artikkelen fortsetter under annonsen

Noe skurrer

Hvert ord i denne boka er valgt med omhu. Gjeitanger er en sjeldent bevisst forfatter, med en imponerende språklig ro og sikkerhet. Hun kan mye. Og hun skriver godt om farger, følelser, stemninger, natur, kjærlighet.

Det er likevel noe som skurrer. Den sikre språklige innpakningen står liksom ikke i forhold til erkjennelsesnivået, som jo er det som skal bære denne boka. Som når Tale i kursivert form kommer til en så velkjent erkjennelse som denne:

«Det er den tapte kjærligheten i forhold til Gud, som er kjærlighet til seg selv.»

Forløyet

Muligens uten selv å se det, har Gjeitanger en tendens til å inderliggjøre opplagtheter. Tales mange refleksjoner framstår som om de er hennes egne, uten egentlig å være det:

«Og det er på en måte ikke Maria og Jesus-barnet dette – det er moren og barnet. Som gigantiske arketyper, som noe som hele tida peker mot det de er av.»

Det hele blir noe forløyet, i ei bok der hovedpersonen nærmest står på stedet hvil.