Innsats mot malaria

IDAG ER

den årlige «Africa Malaria Day». For flere hundre millioner mennesker er malaria mer dramatisk enn spørsmålet om medikamentvalg ved reiser til tropene. Over én million mennesker dør av sykdommen hvert år - de fleste er barn i Afrika.

Flertallet av dem som rammes av malaria hvert år bor langt fra nærmeste helsesenter. Kommer de seg dit møter de gjerne personale med lite utstyr og mangelfull kunnskap. Dette fører både til over- og underbehandling av malaria. Det er én av årsakene til at malariaparasittene i utstrakt grad har blitt resistent mot malariamedisiner, dvs. at medikamentene ikke lenger tar knekken på parasitten og at pasienten ikke blir frisk selv om behandling blir gitt i tide.

Allerede i 2001 anbefalte WHO å gå over fra de vanligste malariamedisinene til nye varianter som inneholder artemisinin, et tradisjonelt kinesisk naturpreparat. Til tross for at undersøkelser fra de fleste land i Afrika viser at resistens mot de etablerte midlene er mer utbredt enn tidligere antatt, har det tatt lang tid å innføre de nye medikamentene. Følgelig har vi sett flere epidemier med høye dødstall de siste årene. I Burundi ble MSF tvunget til å benytte virkningsløse medikamenter - alternativet var å bli kastet ut av landet.

I Etiopia forsøkte vi igjen å påvirke UNICEF, WHO og landets helsemyndigheter til å velge effektiv behandling - uten å lykkes. I stedet valgte man medikamenter som ofte sviktet. Konsekvensen var høy dødelighet.

FØRST DE SISTE

månedene har land i Afrika vist vilje til å endre sine nasjonale protokoller for malariabehandling. Noen få har allerede gjort det, andre venter på bistand utenfra. Effektiv kombinasjonsterapi koster nemlig ti ganger mer, dvs. en økning fra rundt én krone til 10-20 kroner per voksenbehandling. Bedret diagnostikk kunne redusert kostnadene betraktelig i og med at opp mot halvparten av alle som behandles for malaria egentlig har annen febersykdom, og derfor behandles unødig.

Hva trengs for at flere malariapasienter skal få effektiv behandling? I tillegg til det generelle behovet for utbedring av helsetilbudet i fattige land, ikke minst med tanke på infrastruktur, må vi sørge for at interessen for malaria vekkes til live igjen fra de rike landenes side.

NORGE KAN BIDRA

økonomisk til det Globale fondet mot hiv/aids, tuberkulose og malaria, som nylig oppfordret land til å søke om bidrag for artemisininbasert behandling.

Vi kan bidra til at WHO påskynder prosessen for godkjenning av nye malariamidler, et arbeid som går svært langsomt pga. ressursmangel. Vi kan støtte oppbyggingen av et råvarelager av artemisinin i regi av WHO/UNICEF, og på lengre sikt kan vi fremme forskning for å utvikle bedret diagnostikk, nye legemidler og vaksiner.

Men vi trenger også å gjøre noe for dem som er pasienter nå. De barna som blir syke i dag må få tilgang til effektiv behandling, selv om det koster 5-10 kroner. De er mer verdt enn det.