KONTROVERSIELL: Bjarne Melgaards utstilling på Munch-museet, er blitt politianmeldt.
 Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
KONTROVERSIELL: Bjarne Melgaards utstilling på Munch-museet, er blitt politianmeldt. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpixVis mer

Innsikt etter utfloden

Melgaard minner oss på hvem som har lidd mer enn den hvite kvinnen.

Debattinnlegg

Å få se Munch og Melgaard sammen på Munch-museet er en av de beste kunstopplevelsene jeg har hatt. Utstillingen har skapt debatt og får for eksempel hard medfart i Paul Grøtvedts anmeldelse «Det postmoderne underliv» i Dagbladet 28. februar. At kunstelskere blir illsinte og rødglødende kan jo ikke sees på som noe annet enn et tegn på at gjeldende utstilling har truffet blink, mitt i det fintfølende, borgerlige sjelelivet.

Flertallet av min generasjon kan vanskelig sjokkeres fordi inntrykkene vi får servert gjennom Internett og et pulserende medieliv er så mye kraftigere enn for bare 20 år siden. Det kan ikke sammenlignes med tiden da Munch malte det moderne sjeleliv på Ekely. Om noe skal nå igjennom skallet av likegyldighet må man slå så hardt at om ikke slaget treffer kan kanskje noen av vibrasjonene streife oppmerksomheten vår. For et drøyt år siden ble Melgaards pastisj over Allen Jones’ verk «Chair» kalt rasisme. Men, var ikke det å sette fingeren på en veldig viktig del av vår tid? Jones har laget et verk som henspiller på undertrykking av kvinner. Melgaard minner oss på hvem som har lidd mer enn den hvite kvinnen.

Selvsagt har ikke kvaliteten på Munchs bilder tapt seg de siste årene, og Melgaard øker ikke kvaliteten på verkene. Men nye sammenhenger, et annerledes lys, et tolkbart mangfold og ubehagelige kontekster skjerper synssansen. Det er befriende å se bilder som vanligvis henger perfekt lyssatt, i optimal høyde, kastet opp på en vegg. Bildenes kvalitet er uovertruffent, men å forandre akkurat denne sirlige konteksten gjør at man ser helt nye ting i bildene, det utfordrer tankesettet vårt og gjør kanskje konservative kunstkjennere livredde for å se noe de ikke har sett før. Det er jo deres fag.

Kronikkforfatter Grøtvedt godter seg med nydelige setninger som «Man kan si at forskjellen på ham (les: Melgaard) og Munch, er at sistnevnte maler det moderne sjeleliv, mens Melgaard tematiserer det postmoderne underliv». I euforien over egen skrivekunst virker det som nevnte Grøtvedt glemmer at den visuelle estetikken han tilsynelatende savner hos Melgaard ikke nødvendigvis er et mål for Melgaard. Han er mye mer opptatt av innhold, og det hogges til med en viss kjøttøks. Alle midler brukes for å lyse opp tabubelagte temaer, og det skjer nettopp ved fraværet av en temmet, visuell estetikk.

Til slutt er det nettopp egenarten i Munchs kunst som i denne utstillingen blir satt på prøve, og den overlever med bravur. Ved å bli kastet inn i Melgaards sentrifuge holder Munch sin plass i sentrum. Verkenes udødelighet blir understreket av at innhold og uttrykk står seg også i et nytt format; halt ut av Grøtvedts nedstøvede borgerlighet. Omgitt av støy får Munchs kunstuttrykk nytt liv.

Hvis du drar til Tøyen for å se enkeltverk vil du kanskje ikke hoppe i taket. Om du ser utstillingen som den installasjonen den er, vil du bli overrasket over hva som treffer deg.

Etter utfloden kommer innsikten.