Innsikt og ironi

Hva er rock'n'roll? Ett av svarene er Lou Reed som snakkesynger over forvrengte gitarer. På «Set The Twilight Reeling» får du begge deler så det holder, dette albumet blir stående som ett av hans beste.

De siste årene har Lou Reeds plater blitt mer strukturerte, for selv om innfallene fortsatt er med, er de gjennomtenkte og veloverveide. Han er kunstner med et kvikksølvtemperament, og har laget noen av rockens ypperste plater (han har tross alt vært aktiv siden 1967), men også noen av de desidert verste.

Lou Reed har innfall og utfall også på «Set The Twilight Reeling», og først og fremst elsker han New York. Det vet vi allerede med det strålende åpningskuttet «Egg Cream», hentet fra filmen «Blue In The Face», og den påfølgende «NYC Man». Du kan spare flybilletten, Reed flytter deg til New York (selv om du ikke alltid havner i de tryggeste strøkene).

Men «Set The Twilight Reeling» er mye mer. Det er for eksempel «Riptide», nesten åtte minutter med garasjegrønsj (mer Jimi Hendrix enn Neil Young) om drømmer og månen. Det er også «Finish Line», en hyllest til avdøde ekskollega Sterling Morrison. Og det er også «Sex With Your Parents (Motherfucker) Part II», en infam, barnslig og ironisk hets av ultrakonservative politikere.

Gitarlyden som preger albumet er noe av den mest definitive rock'n'roll-lyden noensinne. Dette er gitarer som snakker, og i Lou Reeds hender sier de for det meste fornuftige ting.