Innsikten som forsvant

Forfatteren Vetle Lid Larssen tar i denne kronikken for seg Fremskrittspartiets syn på kunst, og ser en klar linje fra utviklingen av Arbeiderpartiets politikk; Ap har selv beredet grunnen.

Fremskrittspartiets seiersgang i landet skaper en naturlig følelse av utrygghet og forferdelse hos alle tenkende mennesker. Her har vi i alle år vært omgitt av et visst mål av kunst og kultur, og av politikere som, til tross for ulike synspunkter og åpenbare skavanker, sånn noenlunde har sett verdien av dette. Ja, den generasjonen som nå sitter med innflytelsen i Kultur-Norge har vokst opp med en slags nasjonal konsensus om at kunst er en umistelig del av oss selv, både som individer og nasjon, og at det er statens naturlige plikt å understøtte denne.

Vi er da også del av en totusenårig tradisjon hvor det offentlige, i sine ulike gestaltninger, har understøttet kunsten. Ikke bare for å pynte seg med den, men ut ifra den selvfølgelige erkjennelse at det nettopp var gjennom kunsten at mennesket uttrykte sitt ypperste, at det var gjennom kunsten mennesket erkjente seg selv og sitt vesen og satte sitt bumerke på tiden. Så skjer da det ufattelige at et parti befolket med populister og småkremmere plutselig blir landets største, eller kanskje nest største, og med et pennestrøk eller to er villige til å slette alt vi tok for gitt. Kunst-Norge steiler. De første underskriftslister hvor landets intelligentsia kan kappes om å vise sin avsky, er underveis. Og gjerne det. For dette angriper kjernen i vår selvforståelse siden antikken: at mennesket er noe mer enn et stykke kjøtt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men i opphisselsen er det lett å glemme at den forakten for kunst og erkjennelse som gjennomsyrer Fremskrittspartiets kulturprogram har vært tilstedeværende i mer eller mindre skjult form i sosialdemokratiets bakhave i årtier. Det som nå har skjedd, er bare at vi har fatt et parti som på flere områder har fullbyrdet det andre har begynt.

Selvfølgelig skal vi være meget forsiktige med å slå Arbeiderpartiet, eller andre norske partier, i hartkorn med Fremskrittspartiet. Kulturministere som Kleveland og Horn har kommet med nye signaler. Dessuten: stillet overfor Terje Søviknes og hans glattslikkede drabanter, fremstår selv den mest ubetydelige sentrums- og arbeiderpartipolitiker som en blanding av Sokrates og Goethe. Fremskrittspartiets såkalte kulturprogram er virkelig enestående i sin nesten vidunderlige symbiose av haltende formuleringer, manglende konsekvens og hjelpeløs logikk. I det ene øyeblikket slår programmet fast at begrepet kultur er avhengig av hva den enkelte legger i det - «det som er kultur for den ene behøver ikke nødvendigvis å være det for den andre» - så påpekes det at kultur er «verdier og aktiviteter som er felles for de fleste», før det to linjer lenger ned snakkes om «kulturens grensesprengende vesen». Med andre ord: hovedtanken i Fremskrittspartiets kulturpolitikk er å nedlegge noe de ikke vet hva er. Men dette gjøres - det skal man merke seg - for å sikre det som man har bestemt seg for å nedlegge. Det er nemlig for å «redde et fritt og selvstendig kulturliv» at man vil fjerne all pressestøtte, all støtte til teater og opera, alle støtteordninger til kunstnere, nedlegge norsk filmproduksjon, og til sist selge NRK.

Ved nærmere ettertanke har man i partiets utkast til nytt partiprogram imidlertid besluttet å fjerne den famøse begrunnelsen fra det opprinnelige kulturprogrammet om hvorfor man vil innføre avgift på utlån av bøker - den eneste avgift partiet vil innføre i hele universet: «Gratis adgang bidrar ikke til å stimulere interessen,» het det. «Ofte fører den tvert imot til en alminnelig nedvurdering.» Vekk med den! For her står vi litt for åpenlyst overfor kjernen i Fremskrittspartiets verdisyn: ting som ikke koster noe, har ingen verdi.

Men det var ikke Fremskrittspartiet som lanserte kassaapparatet i verden. Det må være lov å minne om at det i Norge først og fremst var Arbeiderpartiet med Gro Harlem Brundtland i spissen som på vegne av tidsånden, og uten noen særlig kritisk motstand, innførte den økonomiske målestokk som den eneste gangbare. Godt sekundert av Høyre og en skiftende allianse av mellompartiene var det Arbeiderpartiet som effektiviserte, sentraliserte, reduserte, det var Arbeiderpartiet som la ned alt som ikke lønnet seg, stengte småskoler, svekket kollektivtrafikken, bygget ut vannkraften, hele tiden med økt inntjening for øye. Ja, hele tiden med en retorikk som i enestående grad var knyttet til økonomiske størrelser, aldri mennesker, og hvis eneste visjon for det nye årtusen var en økning i det private forbruk. Dette totale knefall for markedskreftene er selvfølgelig en av hovedgrunnene til at partiet sliter. Gjennom en manglende kvalitativ idé for sin politikk som strakte seg lenger enn lommeboken, var det selv med på å skape en velgermasse og et samfunn som nå finner sine tanker bedre uttrykt i Frp.

Noen år tidligere var partiet frontfigur i revisjonen av begrepet «kunst». Igjen gjorde ikke partiet noe annet enn å spille på lag med tidsånden, men i Norge ble dette som kjent drevet ut i det rene idioti. Den ideelle tankegangen fra oppbygningsårene på 40- og 50-tallet, om at sosialdemokratiet skulle sørge for en demokratisering av tilgangen på kunsten, ble snart erstattet av et ønske om å demokratisere selve kunsten.

Det var ikke lenger folket som skulle løftes opp til kunsten, men kunsten som skulle trekkes ned til folket. I stedet for «kunst» ble sekkebegrepet «kultur» innført som nærmest enerådende; et utflytende, amøbeaktig begrep som sugde alt til seg og bidrog til å usynliggjøre forskjellen mellom kunst og hobby, erkjennelse og underholdning, kjerne og overflate - og forvandlet oss alle - forfattere, rallycrosskjørere, komponister og konsulenter - til «kulturarbeidere» i det norske sosialdemokratis vingård. I egenaktivitetens navn ble håndballspilling, trolldeigkurs og soppsanking skjøvet frem som like betydningsfullt for individets utvikling som det å se på Munch eller lytte til Arvo Pärt. Og det oppstod et norsk skolevesen med en grunnleggende usikkerhet på sin egen formidlingsplikt, og en patetisk opptatthet av å «møte elevene der de var». Aktivitet erstattet fordypelse. Men i selve ideen om egenaktivitet for enhver pris lå det en forakt for kunnskap, overlevering og innlevelse, og en fatal misforståelse om at stor kunst var skapt av og for «eliten». I takt med den voksende kommersialisering og det offisielle kunstlivs egen streben etter å drepe begrepet «kunst», ble dette dødbringende. Kunst som erkjennelse, sannhetssøken og innsikt ble skjøvet i bakerste rekke. Opp over horisonten steg Fritids- og Underholdnings-Norge, med sin nye skare av kulturelle analfabeter, som aldri fikk ta naturlig del i den arv som er en forutsetning for all åndelig frihet.

Det er altså denne vesentlige innsikt: kunsten som nødvendighet, som sivilisasjonsbærer, som forsvant med badevannet, godt hjulpet av Arbeiderpartiets kulturkoryfeer. Og dette tapet av innsikt har vært sterkt medvirkende til å skape det kunsthat som nå formuleres nesten befriende klart av Fremskrittspartiet. For hvorfor i all verden skal staten bidra med økonomisk støtte i hundremillionersklassen til visse deler av kulturlivet - som uleste forfattere, uinteressante filmskapere og livsfjerne koreografer - når andre deler av kulturlivet - som såpeserier, tryllekunstnere og midtbanespillere - klarer seg uten støtte?

Den eneste måten å begrunne overføringer til kunstlivet i Norge på er ved hjelp av begrepet «kvalitet». Et ord som, i denne subjektiviseringens tidsalder, er så umoderne at nesten ingen lenger tør ta det i sin munn. Et samfunn og en kultur som ikke tør å vedkjenne seg at noe er stort og noe er lite, at noe er mer verdifullt og noe mindre - og at det er vår plikt ikke bare hele tiden å diskutere hva som er stort, men å sørge for å formidle dette videre til dem som kommer etter, har allerede slått bena vekk under seg selv. Kulturen er vårt felles legeme. Men kunsten vår orienteringssans. Og bare kunsten kan åpne dørene inn til det i oss selv som utgjør den beste motvekt mot denne stank av profitt som i disse dager river oss i nesen over alt.