Innsiktens forbannelse

Daglig nyhetsproduksjon er preget av troskyldighet og tillit til aktørenes oppriktige hensikter, skriver Stein Aabø.

KARIKATUREN: Kevin Spacey, fra serien House of Cards har gitt oss innsikt i maktens skjulte irrganger.  Karikert, men på kornet.  (AP Photo/Carolyn Kaster).
KARIKATUREN: Kevin Spacey, fra serien House of Cards har gitt oss innsikt i maktens skjulte irrganger. Karikert, men på kornet. (AP Photo/Carolyn Kaster).Vis mer
Kommentar

En viktig innrømmelse før vi for alvor går over i sommermodus. Jeg lider av en yrkesskade. Like fort som jeg ser tittelen på en del stort oppslåtte saker i de store riksmediene, tenker jeg. Hvem står bak dette? Hva er vedkommendes egentlige og bakenforliggende hensikt? Hvem misliker sterkt at nyheten blir presentert på denne måten? Jeg har det litt som den engelske veteranjournalisten som ikke trodde på noen nyhet før den var offisielt dementert.

Vi som vet litt om hvordan pølser og politikk blir til, lider av inngrodd skepsis. Den konspirative hjernehalvdel mobiliseres instinktivt. Vi vet at drevne politiske aktører alltid har minst to eller tre agendaer. Det samme har slue kapitalister. De frekkeste og mest utspekulerte sørger til og med for at det er en indre konsistens mellom sine ulike motiver, som kan være å peke på en åpenbar utfordring, framheve seg selv som et edelt menneske og ramme gamle fiender på en gang. Kinderegg!

På områder vi selv behersker, gjennom års reportervirksomhet og grundig kildekunnskap, ser vi mønsteret straks. Opposisjonens kraftige kritikk av den minste ting fra regjeringens side er klassisk. Motivet er å undergrave regjeringspartienes autoritet i et forsøk på å vinne velgere og snu opinionen. Man sleper statsråder til forhør i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Det blir stor blest, selv om alle vet at det i verste fall blir et mistillitsforslag som faller. Prosessene er tærende. Angrepne statsråder tør sjelden påpeke andres urene trav, hvis de selv har brutt en regel. Ingen ser seg tjent med å kritisere mediene.

Jens Stoltenberg har ofte sukket over «fillesaker», uten å si det høyt. Vi i mediene lever av fillesakene, som selvsagt aldri er uvesentlige, men som kanskje får for store proporsjoner. Statsråder har måttet gå av på grunn av mindre forseelser som er vokst til skandaler. Tipsene kommer gjerne fra folk som forstår virkningen av en avsløring. Publikum blir interessert i dem. Man vil følge utviklingen som om de følger en fiction.

Bak en rekke nyheter skimter vi ellers uenighet i regjeringen. Når frontene skjerpes innad, kommer konfliktene til overflaten, anonymt, men tilstrekkelig konkret til at vi journalister finner det interessant. Biodieselfeiden for noen år siden er en god illustrasjon. Ap fjernet halvparten av en avgiftslettelse på biodiesel i et statsbudsjett mot SVs og Sps vilje. Eller uenigheten innad i regjeringen forut for forrige transportplan. Ap ville skru til. Sp ikke. Det gikk ikke upåaktet hen.

Konflikter er alltid godt stoff. De representerer interessemotsetninger. De fordrer en løsning. Men forut for løsningen er det alltid en maktkamp. I maktkampen spiller mediene en viktig rolle. Og mediene lar seg villig bruke. Vi bringer konfliktene til overflaten. Vi setter dem på spissen, gjør dem enklere, lettere å forstå, kutter nyansene. Skulle alt dette skje i det skjulte ville vi alle bli lurt. Slik sett driver vi ideell virksomhet.

Men samtidig skjuler også mediene noe, av nødvendighet. Våre lesere og seere får ikke innblikk i hvordan nyheten er blitt til. Vi skjuler av prinsipp våre kilder når de ønsker det. Det skal vi gjøre. Journalister går heller i fengsel enn å røpe sin kilde. Det er viktig for at saksforhold kommer fram. Det er til det beste for demokratiet. Det hegner vi alle om.

De mest drevne maktspillerne utnytter selvsagt dette. De planter historier, ofte kalt drittpakker, og trekker seg diskret til side. De skjuler sin egeninteresse i saken. Den vil være varig beskyttet under kildevernet. Det fordrer selvsagt at vi lærer av spillet. At vi innser at vi, i tillegg til å fremme demokratiet, blir brukt. At vi, uten å ville det, blir nyttige idioter. Det krever også et åpent sinn. Det betyr også at vi skal skjerpe vår kildekritikk og tenke gjennom våre forbindelser til makta.

Kanskje bør vi også i større grad utvide vårt maktkritiske blikk til sfærer utenfor regjeringen og politikken. For eksempel være oss bevisst at helsenyheter ofte er preget av helseprofesjonenes egeninteresser, selv om det blir framstilt som et drama om liv og død for pasientene. Eller være like bevisst på at politiets åpne og skjulte kritikk av myndighetene ofte bunner i misnøye med arbeidsvilkår, lønn og status.

Politikkens uvesen blir godt illustrert i serien House of Cards som er en oppdatert amerikansk variant av den britiske originalen fra 1990. Der demonstreres en maktutøvelse og en symbiose mellom politikere og journalister så uskjønn og kynisk at den elskes av alle politikere og journalister. Den er selvsagt en karikatur av virkeligheten, men har korn av sannhet. I den danske serien Borgen forvaltes makten litt penere. Til gjengjeld er den mer sannferdig og troverdig. Den er i nærheten av realitetene. Når Stoltenberg sier han får med seg hver episode, burde flere få et snev av innsiktens forbannelse.

Det er godt vi snart skal tutes ørene fulle av politisk svada.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.