Innsiktsfull men temperamentsløs

Med utgangspunkt i noen svært trivielle situasjoner og ditto personer, har Karin Bøge skrevet en dvelende roman som anskueliggjør hvordan nettopp det trivielle, det ganske så alminnelige ved tilværelsen, kan bli absolutt og lammende.

Mannen som etter alt å dømme gjør en vellykket yrkeskarriere, men som ikke føler seg sett, verken som sønn, ektemann eller stefar. Hans mor og hans kone: De to nervøse kvinnene, tilhørende hver sin generasjon, som ser tilbake på de valgene de har gjort i livet, og forsøker å finne ut av hvordan alt ble som det ble, mens de svirrer rundt i sine velmøblerte hjem.

Og som en kontrast til disse tos ønske om forsoning, den unge (ste)datterens streben etter selvstendighet og muligheten for utfoldelse, der hun står på terskelen til voksenlivet og alt som både lokker og skremmer.

Refleks

Jeg tillater meg å kalle boka en roman, til tross for at Karin Bøge selv har kalt den fem kapitler, fire kapitler der leseren føres direkte inn i disse skikkelsenes tilværelser, og et femte der deres forhold til hverandre på sett og vis oppsummeres, og der leseren gis en mulighet til å forestille seg mulighetene disse fire har til å fortsette. De fem kapitlene er flettet inn i hverandre ved at de til slutt viser seg å omhandle samme dag i de fires liv, mens det felles utgangspunktet for mange av deres refleksjoner, er (ste)datterens konfirmasjon noen uker tidligere.

Strippet for ytre dramatikk er dette en bok der Karin Bøge med stø hånd sirkler inn de små bevegelsene, lar oss ane de usynlige avgrunnene, og pirker borti det skjøre bindemiddelet som får våre liv og samliv til å henge sammen. Dessuten er det en svært godt komponert roman, og hennes prosa er solid og sikker i skildringene av de flyktige tilstandene disse skikkelsene representerer.

Forenkler

«Familiekrets» er i det hele tatt en roman jeg kunne ha tatt mål av meg å skryte av på mange vis. Like fullt etterlater den meg uberørt. Dette er en innvending jeg synes det er vanskelig å bringe til torgs, og jeg ser ikke bort fra at jeg ber om større forståelse enn jeg har krav på. Men for meg blir «Familiekrets» stående som en både innsiktsfull og samvittighetsfull roman, som med vakker, melankolsk synpati og alle gode hensikter forklarer mer enn den avdekker, som forenkler fordi den så gjerne vil forstå og ta hånd om sine skikkelser.

Kanskje er det her min egen lengsel etter endt lesning finner sin forklaring: Jeg savner sprekkene, påstandene, urimelighetene, sårene, en eller annen form for nervøsitet i teksten, en spenning som får leseren til å skimte fliken av noe bakenforliggende, noe som må holdes på avstand.

Jeg snakker vel da om dette uforklarlige «noe» som får en tekst til å dirre, dette noe som gir meg følelsen av å møte et temperament, som gir teksten et preg som skiller den fra alle andre, ganske enkelt et særpreg, dette noe som en tekst enten har eller ikke har, dette noe som er vanskelig å karakterisere, men som en bokanmeldelse kan være et forsøk på å sirkle inn, nettopp den berøringen jeg er avhengig av for å kunne gi en reaksjon, formulere en opplevelse, en lesning.

Alle sine fine kvaliteter til tross, etterlater «Familiekrets» meg først og fremst uberørt, kanskje nettopp fordi romanen på sin sympatiske måte insisterer så sterkt på det motsatte, fordi den ønsker så sterkt å berøre og vekke min medfølelse.