Innskrenket syn på biblioteket

BYRÅDET I OSLO har lagt fram et forslag til bibliotekpolitikk som verken tar inn over seg medierevolusjonen eller det flerkulturelle samfunnets utfordringer. Derfor blir det en bibliotekpolitikk som mer hører hjemme på 1950-tallet enn i 2005.

Hva er et moderne folkebiblioteks rolle? Skal biblioteket være en distribusjonskanal for bøker eller en institusjon som sikrer borgerne lik tilgang til kunnskap og kulturelle opplevelser, uavhengig av lagringsmedium? Forslaget til bibliotekmelding fra byrådet i Oslo aktualiserer spørsmålene.

Byrådets bibliotekmelding er et motsetningsfylt dokument. Det inneholder premisser og visjoner om en framtidsrettet bibliotektjeneste samtidig som de praktiske forslagene er tilbakeskuende. I følge meldingen skal et moderne folkebibliotek:

-  være et senter for litteratur og en arena for litterære opplevelser

-  legge til rette for kunnskaps- og informasjonsinnhenting og bearbeiding.

-  tilgjengeliggjøre verktøy og informasjon for grupper og enkeltpersoner og fungere som portal til andre tjenester og tilbydere.

-  være et knutepunkt i hovedstadens kultur- og kunnskapsnettverk.

BYRÅDET siterer fra Stortingsmelding 22 fra 2000. Der heter det for eksempel at bibliotekene «er informasjons- dokumentasjons og kunnskapsbankar som skal tene eit kontinuerlig demokratiprosjekt». De skal arbeide slik «at heile mangfaldet av potensielle brukergrupper på enklast vis kan finne fram til materiale som inneheld informasjon og dokumentasjon med høg bruksverdi (...) strukturera og presentera meiningsinnhaldet i materialet sitt slik at både lek og lærd kan finne fram til det dei har bruk for eller det som kan engasjere deg på nye måtar». Prioriterte grupper skal være barn og unge og grupper med spesielle behov. Biblioteket skal prioritere tjenester som kan bygge opp under lokalsamfunnet samt tjenester rettet inn mot studenter og utdanningssøkende. Disse premissene kan være et godt utgangspunkt for en framtidsrettet bibliotekpolitikk. Men meldingen inneholder noen konklusjoner som går i motsatt retning og er i grunnleggende strid med premissene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Byrådet går rett fra visjoner om bibliotekets rolle til å bedrive detaljert faglig overprøving av innkjøpspolitikken. Et eksempel er balansen i bibliotekets medietilbud mellom lokalaviser, riksaviser og aviser på andre språk, eller hvilke medietyper og innhold biblioteket skal anskaffe.

EN ANNEN bekymringsverdig tendens i meldingen er at biblioteket reduseres til en utlånssentral. Med utlån av bøker og stimulering til lesetrening som kjerneområder. I dagens samfunn smelter ulike medier sammen og brukes om hverandre. For å fremme lesing og informasjonskompetanse må man ta den multimediale virkeligheten inn over seg.

Samfunnet finansierer ikke bibliotek fordi det er en offentlig oppgave å gi folk hyggelig lesestoff. Bibliotekene finansieres for å gi alle - uavhengig av utdanning, alder, ulike funksjonshemminger, kulturell og språklig bakgrunn - tilgang til kunnskap og kultur. Reell tilgang til kunnskap og kultur forutsetter informasjonskompetanse, og dermed blir en av folkebibliotekets oppgaver å bidra til å utvikle den.

Denne tenkningen samsvarer med idéen om biblioteket som redskap i et kontinuerlig demokratiprosjekt. Grunnloven ble i 2004 endret på bakgrunn av Ytringsfrihetskommisjonens utredning. Følgende setning er bl.a. tatt i inn Grunnlovens § 100: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.»

I St. meld. nr. 26 (2003-2004) som ligger til grunn for endringen av Grunnloven, sier Bondevik-regjeringen at en grunnleggende forutsetning for «den opplyste samtale» er at innbyggerne har fri og likeverdig tilgang til relevant informasjon - i vid betydning av ordet - med god kvalitet, og trekker blant annet fram lov om folkebibliotek som det «er naturlig å se i et folkeopplysningsperspektiv; loven skal sikre at folk flest har rimelig lett tilgang til allmenn litteratur m.v.». For å løse dette samfunnsoppdraget må bibliotekene ta i bruk et bredt spekter av medier og arbeidsformer. Å ekskludere medier som er kommet til etter boktrykkerkunsten og smalfilmen fordi de også formidles av kommersielle aktører, ville være meningsløst.

DET INNSKRENKENDE perspektivet på hva folkebibliotek er kan slå spesielt dramatisk ut for bibliotektilbudet i bydelene. Filialene ser ut til å skulle vingeklippes. På midten av 80-tallet hadde Oslo, i tillegg til hovedbiblioteket, 16 filialer med et allsidig tilbud og åtte utlånsstasjoner med et mer begrenset tilbud. Siden da er alle utlånsstasjonene og flere av filialene nedlagt. I dag har vi igjen 12 filialer med et allsidig tilbud. Meldingen foreslår en struktur med tre knutepunktsbibliotek som skal ha et bredere tilbud (det vi i dag finner på de fleste filialene), mens de øvrige åtte filialene skal konsentrere seg om utlån av bøker. Systemet med hovedbibliotek og 12 filialer skal altså reduseres til hovedbibliotek, fire filialer og åtte utlånsstasjoner. Det er dramatisk. Til sammenligning: Helsinki, en by på størrelse med Oslo, har 35 bibliotekavdelinger. Göteborg, en annen by på størrelse med Oslo, har 26 fullverdige bibliotek. I tillegg kommer bokbuss. Oslo kan altså risikere å stå igjen med fire.

INGEN STEDER er spriket mellom byrådets premisser og praktiske forslag større enn i de forslagene som gjelder filialenes rolle. Meldingens forståelse av hva et folkebibliotek skal være slik det er formulert i premissene, gjelder ikke bare brukerne av hovedbiblioteket og bibliotekene på Majorstua, Grünerløkka og i Groruddalen. Den gjelder folkebibliotekvirksomhet som sådan og må dermed ha gyldighet også for innbyggerne på Holmlia, Sagene, Røa, Oppsal osv. - store lokalsamfunn etter norske forhold. Meldingen legger opp til at det skal satses spesielt på barn og unge, på grupper med særlige behov og på tjenester rettet inn mot lokalsamfunnet. Barn, eldre, mennesker med ulike funksjonsvansker har mindre mobilitet enn voksne, funksjonsfriske og veletablerte, men de har ikke mindre behov for bibliotektjenester. I mange sammenhenger vil det forholde seg omvendt: Et variert tilbud av medier og arbeidsformer lokalt er nødvendig dersom biblioteket skal gi universell tilgang til kunnskap og kultur.

Skal biblioteket levere tjenester som kan bidra til å utvikle lokalsamfunn i Oslo er naturligvis ikke utlån av bøker tilstrekkelig. Bibliotekets funksjon som et offentlig rom og sosial møteplass må ikke undervurderes. Biblioteket er et offentlig tilbud som benyttes mye av blant andre språklige minoritetsgrupper, og er en verdiskapende og integrerende faktor i samfunnet - og for mange en viktig forutsetning for utvikling av språk- og informasjonskompetanse.

Hvor er det blitt av det flerkulturelle perspektivet i meldingen? Det glimrer fullstendig med sitt fravær. Det er ikke bare medialt byrådets melding ser ut til å tro at vi lever på femtitallet