Innsmigrende pop

I Norge anno 2003 dukker popband opp omtrent i samme tempo som de gjorde i Liverpool for rundt 40 år siden.

CD: Og da mener jeg popband. Grupper som dyrker den innsmigrende, lekre melodien, de velklingende arrangementene og lyse stemmene som alene eller sammen med andre lyse stemmer skaper harmoni i luftrommet rundt lytteren.

Gruppa med det mystiske navnet Number Seven Deli *oppkalt etter en delikatesseforretning i Liverpool+ har mange aksjer i dette markedet. Forskjellige bandmedlemmer er involvert med andre aktører i popbransjen, som Margarets, Jim Stärk og Ephemera. Og de svikter ikke: Dette er en britpop-inspirert sukkertøypose av en cd.

Med harmonier som går The Mamas and the Papas eller Beach Boys i næringen tar gruppa tilsprang og formelig styrter mot hitlistene og radiokanalenes mykpoprepertoar. Med knipsevennlige rytmer, slående riff og nynneglade refrenger utstråler gruppa betydelig musikalsk sjarm.

Det er vanskelig å si om det dreier seg om referanser eller etterlikning når gruppa bruker melodibrokker fra Dylans «Forever Young» i «The Fear of Falling Over» eller riffet til The Beatles' «She's A Woman» i innledningen til «Moving Fast Getting Nowhere», men verken bruken av spinettlyd, strykere eller slidegitar à la George Harrison er til å ta feil av: Beatles og deres produsent George Martin har utvilsomt gitt inspirasjon underveis i arbeidet med denne musikken. Men kanskje også moderne popguruer som Sean O'Hagan og hans High Llamas. Særlig et par av de lengre låtene på albumet bringer inn elementer av elektronika, og partier som dels er mer dvelende og mediterende, dels råere og mer hardtslående - som løfter om en videre utvikling av et lovende konsept.