OMSTRIDT: Familien har tatt avstand fra «Amy», dokumentaren om Amy Winehouse som hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Cannes.
OMSTRIDT: Familien har tatt avstand fra «Amy», dokumentaren om Amy Winehouse som hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Cannes.Vis mer

Inntil Amy

«Amy» utleverer på ømmeste vis en person som ble utlevert med ondsinn.

Kommentar

CANNES (Dagbladet): Det er mye i «Amy» som vises frem uten at det er gitt tillatelse til det eller velsignet av de som det strengt tatt angår mest. Det kan hende det er nettopp derfor den fungerer såpass godt. I helgen hadde den omdiskuterte dokumentaren om artisten Amy Winehouse, som døde av alkoholforgiftning 27 år gammel, verdenspremiere her i Cannes.

For det første inneholder «Amy» en rekke klipp som den avdøde sangeren umulig kunne forventet at et større publikum noen gang ville se. Klippene varierer fra det uskyldige, fra små, sketsjlignende klipp der Amy klovner for venninnene på sydentur, til snutter der hun vifter med marihuanaen foran ansiktet på den som filmer. For det andre er det lydopptak der både Amy selv og vennene hennes klandrer foreldrene, den unnvikende moren og den delvis utnyttende faren, for at det gikk så galt med henne. Familien tok avstand fra filmen før premieren og faren Mitch Winehouse har bedt fansen unngå den, fordi han mener den gir et skjevt bilde av datterens korte liv.

Regissør Asif Kapadia har selv benektet å ha hatt noe mål om å sable ned Mitch Winehouse eller Amys ektemann Blake Fielder-Civil, som introduserte kona for tyngre stoffer og var med på å holde henne nede i avhengigheten. Det som skjedde, har Kapadia sagt, var at de forskjellige historiene kom frem i løpet av de tallrike intervjuene han gjorde, og at han har trukket frem det som virket å være de viktigste.

Stemmene til Winehouse og Fielder-Civil, tatt opp på et tidspunkt da stemningen var en annen, er fremdeles med i den ferdige dokumentaren. Og farens protester synes å ha sklidd opp i en i overkant forurettet fistel med tanke på at de episodene som kanskje setter ham i dårligst lys, ble initiert og dokumentert av ham selv — som da datteren ringte ham fra et rehabiliteringsopphold på St. Lucia og ba ham komme å hjelpe henne, og han for sikkerhets skyld tok med seg et kamerateam for å kapitalisere på datterens problemer. At han mente hun ikke trengte rehabilitering i utgangspunktet, er et av hovedpoengene i datterens kanskje største hit, «Rehab».

Dokumentarens åpenhetet er både varm og utleverende, både direkte og nyansert. De fineste fortellingene kommer fra Amys gamle venner, som snakker rett ut om hvor tunge og seige problemer hun hadde med bulimi, alkohol og narkotika, men vever det inn i et portrett av en freidig, sjarmerende og morsom venninne som det var lett å bli glad i. Det at farens og ektemannens versjoner er bevart, samtidig som de åpenbart bebreides av andre av Kapadias kilder, gjør at de også trer frem ikke nødvendigvis som skurker, men som menn som også var glad i Amy, men som ikke orket å ta ansvar for henne og gjorde noen fatale valg.

Det siste gjelder særlig Blake Fielder-Civil, hvis mange mindre sunne vaner legges under lupen. Det er klart det er ubehagelig for de det gjelder, men Kapadia virker også skvær i sin tilnærming: De viktigste personene i Amys liv blir sett både gjennom egne øyne, hennes, og de kritiske andres. Fordi Amy Winehouse nettopp var en artist som den siste tiden fikk langt mer oppmerksomhet for sitt private forfall enn for noe hun gjorde musikalsk, føles det nødvendig at det nettopp er den private siden av livet hennes som trekkes frem og nyanseres: At det kommer et bilde fra innsiden uten noe forskjønnende lakklag, men fullt av omtanke.

Og så får heldigvis musikken stor plass. «Amy» unnlater aldri å minne tilskueren på at Winehouse først og fremst var et talent som vakte oppsikt i fra hun først fremførte sine egne låter for utgiftsvegrende bransjefolk som sekstenåring - og fikk dem til å investere tungt og lenge i henne. Det trekkes også tusjlinjer mellom de to: Kapadia mer enn antyder at den uventede og massive berømmelsen med «Back to Black» la en tung bør på Winehouses skuldre og var med på å få henne til å flykte fra en forventningsfull hverdag desto mer iherdig. Det er en nødvendig korreks til de skrikende og skadefro overskriftene som akkompagnerte artistens siste år, og selv de som er fornærmet på egne vegne, bør være glade på hennes.