KARTLEGGING TRENGS. For innvandrere kan det være til stor hjelp å få bygget på utdanningen sin ved en norsk institusjon, som Universitetet i Oslo. Men da må det bli klart hva de trenger.  Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix
KARTLEGGING TRENGS. For innvandrere kan det være til stor hjelp å få bygget på utdanningen sin ved en norsk institusjon, som Universitetet i Oslo. Men da må det bli klart hva de trenger.  Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpixVis mer

Hovedkommentar: innvandring og utdannelse

Innvandrere er allerede forsinket i utdanningsløpet. Nå får de flere fartshumper

Organet som skal få sysselsettingen av innvandrere til å gå raskere, får kutt i budsjettene. Det er uklokt.

Kommentar

Det er et løp for antiloper mer enn for eremittkreps. Det norske utdanningssystemet er lagt opp til at du skal bevege deg raskt gjennom det. Når du har den sultne, svampaktige hjernen til et barn, skal du få inn morsmål og grunnleggende ferdigheter. Når du når en viss modenhet i tenårene, skal du velge retning og spesialisering. Når du fremdeles er ung og uten full jobb, og det er mer sannsynlig at foreldrene dine hjelper deg med et pengetilskudd og en togbillett hjem enn at du har egne barn å forsørge, skal du koste gjennom høyere utdanning. Den som fullfører på mastergradnivå, er ofte klar til å begynne på karriereløpet på heltid en gang i siste halvdel av tyveårene.

For den som har kommet til landet som flyktning eller innvandrer, lar det seg ikke uten videre gjøre å hoppe inn i dette løpet og konkurrere med jevnaldrende nordmenn om de samme jobbene. Ved siden av tilleggsbyrden det er å måtte lære seg et nytt språk og nye normer, har de tapt store mengder tid. Månedene og åra som går med på å ta seg til landet, få oppholdstillatelse og bosettes, sluker tiden og kreftene som de som er født i Norge, kan bruke til å mure på den profesjonelle grunnmuren i livet sitt. Innvandrere, på sin side, må ta denne sjauen på stadier i livet der det passer mye dårligere å sitte på skolebenken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Derfor er det nå både overraskende og kritikkverdig når Kunnskapsdepartementet kutter ti millioner i budsjettet til Nokut, forvaltningsorganet som har overoppsyn med tilstanden i norsk høyere utdanning. Det er Nokut som går gjennom papirene flyktninger og innvandrere har med seg fra hjemlandet, oversetter dem til norske forhold og kartlegger hva de trenger av påbygging. Budsjettkuttet kommer til å gjøre at det går enda trengere med disse prosessene, som angår mennesker som allerede er forsinket i løpet sitt. Begrunnelsen for kuttet er at flyktningstrømmen til Norge har blitt mindre. Men, som Nokut-direktør Terje Mørland påpeker, det tar lang tid for de fleste flyktninger å finne ut hvor de skal henvende seg for å få utdannelsen sin vurdert og godkjent. Det er ingen grunn til å tro at arbeidsmengden til Nokut kommer til å minske med det første.

I rapporten til det andre Brochmann-utvalget ble det nylig understreket at sysselsetting av innvandrere er en av de viktigste forutsetningene for at integreringen skal gå godt; at det er essensielt for at innvandringen ikke skal bli en for stor byrde for velferdsstaten og at innvandrerne selv skal bli innvevd i det norske samfunnet. De konkluderte også med at sysselsettingsgraden er for lav og at det tar for lang tid for innvandrere å komme i arbeid. I lys av dette glassklare budskapet virker beslutningen om å kutte i pengestøtten til nettopp organet som skal få disse prosessene til å gå fortere, svært uklok. Legg til at de ikke uten videre kan begynne å videreutdanne seg i Norge, fordi den innledende støtten fra Nav ikke lar seg kombinere med utdanning, og du har et system som bremser nettopp det løpet som bør skyndes på.

Det Nokut kan gjøre for nyankomne, er blant annet å verifisere papirene deres fra høyskoler og universiteter i landet de kommer fra, og å kartlegge hva de faktisk kan, gjennom prøver og intervjuer gjennomført av nordmenn på samme fagfelt. For de fleste er dette imidlertid ikke nok. Mange kan streve med å få utdannelsen anerkjent fordi skolegangen på lavere nivå har vært spinklere, og den samlede utdannelsen deres derfor har gått over færre år enn hva det må gjøre for å telle som en fullført grad i Norge. Norske arbeidsgivere legger, forståelig nok, større vekt på et vitnemål fra Trondheim enn fra Aleppo, da en utdannelse ved en norsk institusjon er bedre tilpasset norske forhold og de vil vite bedre hva slags kompetanse en slik grad faktisk innebærer. Innvandrere som har høyere utdannelse i Norge har langt bedre muligheter for å bli ansatt enn de som har utdannelsen fra landet de utvandret fra. Mange trenger å bygge ytterligere kompetanse i Norge oppå den de har med seg inn i landet.

Også derfor er det uhyre viktig at godkjenningsprosessene går fort og greit. Det danner grunnlaget for at den enkelte innvandrer kan finne ut hva de må supplere med av norsk høyere utdanning, for å kunne presentere seg for arbeidsgivere i Norge som noen som er verdt å ansette. Ifølge Brochmann-rapporten er det potensielt store gevinster å hente på at innvandrere får utdannelsen sin godkjent i det nye hjemlandet, og på at systemet får en såpass god oversikt over hva den enkelte kan og ikke kan at de slipper å ta hele utdanningsløpet på nytt.

Det koster altså noen millioner. Forsinkelsene som uviljen til å gjøre denne investeringen fører med seg, kan bli langt dyrere.