Innvandrere i medienes søkelys

MINORITETER I MEDIENE: Bør profilerte personer fra minoritetsgrupper få tegne et negativt bilde av hele folkegrupper ut fra sine egne personlige erfaringer?

MITT INNLEGG i Dagbladet 19. oktober, som tok utgangspunkt i filmen «Izzat» har satt i gang en diskusjon om kunstnerisk frihet og retten til å uttrykke seg i demokratiets og ytringsfrihetens navn. I noen tilfeller har jeg blitt beskyldt for å ville begrense andre menneskers kunstneriske frihet. Mitt inntrykk er at reaksjonene er kommet fra personer som har sluttet å lese allerede etter andre avsnitt av mitt innlegg. Debatten har slik kommet til å dreie seg om andre temaer enn det jeg ønsket å drøfte, som er det følgende:

DET TEGNES et unyansert bilde av etniske minoriteter gjennom generaliseringer i media. Slike generaliseringer bør ikke få passere uten motforestillinger. Spørsmålet er om det er riktig at enkeltindivider får tegne et negativt bilde av hele folkegrupper ut fra sine egne personlige erfaringer. Er det rett av media å la bare den ene part komme til orde uten at de som blir angrepet får sjansen til å presentere sin versjon? Håndteringen av denne debatten kan være en illustrasjon på måten norsk demokrati og ytringsfrihet begrenses til å bare inkludere dem som adopterer den norske væremåten. Det er ikke full frihet for alle! I alle fall ikke for de stemmene som sier ifra om at de opplever at andre stadig tråkker på deres kultur, religion og livsstil. Det kan dessverre se ut til at det har blitt en akseptert trend å håne etniske minoriteter åpenlyst gjennom massemedia. Det kan for meg se ut som om profilerte personer fra minoritetsgrupper har monopol på å beskrive vår virkelighet i media. Jeg får også inntrykk av at media ønsker å temme etniske minoriteter, gjerne gjennom at de latterliggjør sine egne. De få som tar på seg utfordringen med å være med og rette opp skjevheter i media blir skremt av måten de blir framstilt på (som store farlige fundamentalister), og trekker seg kanskje dermed ut av medias søkelys igjen.

DET ER TUNGT for de menneskene som blottlegger hele sin livshistorie om tvangsekteskap, omskjæring og vold. Jeg vil påstå at det også er tungt for de menneskene som opplever en annen virkelighet enn den som beskrives i media, og som ikke har mulighet til å komme til ordet og få forsvart seg. Medias og enkeltpersoners generaliseringer og fremmedfiendtlige holdninger fører til at store grupper fra etniske minoriteter blir diskriminert og stemplet som voldelige, mannssjåvinister, fundamentalister og/eller liknende når de møter offentligheten. I tidsskriftet Salam, Nr. 1 2004 forteller Ambreen Pervez om hvordan hun kjempet for sin rett til å bære hijab. Hun beskriver hvordan hun ble truet av sin norske sjef i A-møbler med at det «skulle bli et helvete» for henne å jobbe hos dem etter at hun fikk tilbake jobben sin. Dette uttalte sjefen i et møte hvor SMED (Senter for etnisk diskriminering) var til stede. I en hel måned etter holdt hun ut å bli isolert fra og ignorert av sine norske kolleger. Det endte med at hun sa opp stillingen sin. Hvor kom sjefens og kollegaenes redsel og negative forestillinger om kvinner med hijab fra? Er ikke Pervez\' personlige opplevelse av å bli presset ut av en norsk arbeidsplass en viktig sak? Mediene skrev lite om påkjenningen ved å bli behandlet på denne måten av sin arbeidsplass. Pervez\' historie handler tross alt om en kvinne som har styrke og selvtillit til å stå imot enormt press fra majoriteten, og som våget å stå for sine egne valg. Det er mennesker som Pervez\' som fortjener spalteplass og en godstol på «Først & sist». Det er tross alt sterke kvinner media ønsker å profilere - og Pervez er en av disse.

MEDIENE FORTELLER historier på premisser som bygger på generaliseringer av enkelthistorier. At en pakistansk mann slår sin kone finnes det en kulturforklaring på, at norsk mann slår sin kone er en familietragedie. Om media nekter for at dette er tilfellet fraskriver de seg ansvaret. Å nekte at media påvirker storsamfunnets holdninger er å mangle innsikt i temaet, -medieforskning siden 1950-tallet burde være en god nok indikasjon på en slik påvirkning.Jeg ønsker ikke å begrense den enkeltes rett til å uttrykke seg. Tvert imot ønsker jeg et samfunn mer åpent for flere stemmer - altså en styrking av ytringsfriheten. Ytringsfrihet bør og må gjelde for alle innbyggere uansett religion, hudfarge, kultur eller kjønn. Og det er på dette punkt at flertallet av norske medier har sviktet. Det er deres ansvar å gi et nyansert bilde av virkeligheten, og benytte kilder som kan bidra til å gi et slikt nyansert bilde. Istedenfor som de tidvis gjør nå; forsøker å oppnå økonomisk gevinst (økte salgs- og seertall) ved å spille på etniske nordmenns «fremmedfrykt» og slik bidra til å opprettholde fremmedfiendtligheten. I et land som deler ut Nobels fredspris er det pinlig at minoritetsgrupper framstilles så ensidig negativt. Og det så hyppig og jevnlig. Er vi virkelig så grusomme? Er vi virkelig de monstre vi ofte framstilles som?

I NORSKE MEDIER har debatten om etniske minoritetskvinner de siste åra handlet om seksuell frigjøring (tvangsekteskap, omskjæring). Hvor er debatten om økonomisk frigjøring for denne gruppen? Ser man på debatten om norske kvinner og likestilling handler det om økonomi og makt. Norske kvinner skal kvoteres i politikken og til styreverv. Hvor blir det av minoritetskvinnene i denne debatten? Vi kan kvotere så mange etniske minoriteter inn på journalistutdannelse som vi ønsker, men så lenge at det er en del av medias kultur å framstille minoritetsgruppene negativt kommer vi likevel ikke til å se noen endring. Hadia Tadjik i Morgenbladet 14. oktober setter fingeren på noe viktig når hun påpeker at medias negative framstilling av minoritetsungdom kan være en del av årsaken til at de styrer unna journalistutdannelsen. Så lenge avisene setter profitt først og er mindre opptatt av etikk, vil vi ikke se noen positiv forandring. Jeg har et sterkt ønske om at media bidrar til en alminneliggjøring av etniske minoriteter - på godt og vondt.