Innvandrere i politikken

PÅSKEAFTEN SKRIVER

Tor Bjørklund og Aamir J. Sheikh om misoppfatninger rundt innvandreres rolle som politiske aktører i Norge. De hevder at innvandrere har dratt fordel av den kommunale valgordningen som åpner for personstemmegivning.

Det Bjørklund ikke forteller er at det etter siste kommunevalg i Oslo ble påvist organisert kumulering av kandidater av ikke-vestlig opprinnelse. Bjørklund fastslo selv at det også var mye som kunne tyde på at det foregikk systematisk strykning av kandidater av norsk opprinnelse. Jeg finner det foruroligende at en forsker av Bjørklunds kaliber ikke makter å se en slik sak fra mer enn én side. For å gi nødvendig refleksjon til argumentet om høy valgdeltakelse blant innvandrerkvinner ville det være naturlig å nevne et funn Aftenposten gjorde i fjor: Mange innvandrerkvinner ble simpelthen fortalt av sine ektemenn hva de skulle stemme og hvem de skulle kumulere. Et slikt funn burde gi skribentene en impuls om hvordan demokrati tolkes og praktiseres i enkelte minoritetsmiljøer.

For ordens skyld

- mange innvandrerpolitikere har kommet seg til de posisjoner de har fordi de er dyktige politikere. Men det må kunne hevdes at en betydelig andel innvandrerpolitikere har oppnådd sine maktposisjoner ved hjelp av systematisk manipulering av valglister. Er det denne type valgdeltakelse man er tjent med om man er interessert i å innlemme innvandrere i det norske demokratiske system? Når man ser at kandidater blir valgt på bakgrunn av etnisk opprinnelse fremfor politiske standpunkt og meritter, har man da klart å overvinne myten om innvandrere som en isolert og lukket gruppe? Ut fra et statsvitenskapelig ståsted, er vi på riktig vei når en voksende samfunnsgruppe stiller seg på siden av etablerte former for demokratiske spilleregler? Og er ikke dette i seg selv et tegn på at avmakten fremdeles råder i innvandrermiljøene?