«KVINNEJOBBER»: «Stortingsmeldingen «Likestilling kommer ikke av seg selv» var opptatt av at likestilling er tett forbundet med arbeidslivet, fordi det fortsatt er så kjønnsdelt i «kvinnejobber» og «mannsjobber». Nå er denne stortingsmeldingen trukket tilbake av likestillingsminister Solveig Horne (Frp)», skriver kronikkforfatterne. Foto: Geir Bølstad
«KVINNEJOBBER»: «Stortingsmeldingen «Likestilling kommer ikke av seg selv» var opptatt av at likestilling er tett forbundet med arbeidslivet, fordi det fortsatt er så kjønnsdelt i «kvinnejobber» og «mannsjobber». Nå er denne stortingsmeldingen trukket tilbake av likestillingsminister Solveig Horne (Frp)», skriver kronikkforfatterne. Foto: Geir BølstadVis mer

Innvandrere som likestillingsproblem

Når innvandrerkvinner oppfattes som et likestillingsproblem, er det ut fra hvordan «vi» definerer «dem» og behovene deres.

Meninger

Å få innvandrerkvinner ut i arbeidslivet blir stadig framholdt som en av de viktigste utfordringene når det gjelder likestilling. I dette målet møtes likestillingsministre fra alle partier. I stortingsmeldinga om likestilling, som ble lagt fram av den rødgrønne regjeringa i juni i år, var dette et sentralt punkt. Det ble gjentatt av den nye likestillingsministeren på den internasjonale konferansen «Women, power and politics» i Oslo i november.

Det er klare forventninger om at mål om inkludering og kjønnslikestilling skal virke med når velferdsstaten iverksetter sine tiltak. Det skal alltid kartlegges hvilke likestillingsmessige konsekvenser reformer og tiltak har. Kjønnslikestilling for alle er et politisk overordnet mål i dagens Norge.

Følges dette opp når det gjelder innvandrerkvinner og arbeidsliv?

En rekke politiske dokumenter som stortingsmeldinger, handlingsplaner og NOUer drøfter integrering og likestilling. Arbeids- og inkluderingsdepartementet skrev i 2007 at ettersom «økonomisk selvstendighet er bærebjelken i all likestilling, er det særlig viktig at tiltak og reformer knyttet til arbeidsmarked og utdanning utformes slik at de møter ulike behov». Videre var det notert at de skal bidra til å øke yrkesdeltakelsen for kvinner med innvandrerbakgrunn.

Men hvordan beskrives de aktuelle kvinnene? Hvilke problemer framstilles som typiske for denne kategorien? Hvilke behov mener man de har? Og hvilke tiltak mener man de derfor trenger?

Dette er viktige spørsmål fordi det som blir presentert i politiske dokumenter avdekker og gjør noe med måten vi som samfunn oppfatter problemer på. Her viser det seg at nettopp likestilling behandles ulikt når det er snakk om majoritet og minoriteter.

Det mangler ikke generelle forslag til hvordan arbeidslivet skal fremme likestilling for majoriteten av kvinner. I politiske dokumenter som problematiserer minoritetskvinners lavere, til dels svært lav yrkesdeltakelse, er det imidlertid få eller ingen konkrete forslag til hvordan man kan øke den. Det som i tillegg kjennetegner dokumentene er at problemet med innvandrerkvinners lave deltakelse i arbeidslivet blir forklart med at det er «kulturelle, patriarkalske tradisjoner» som hindrer kvinnene.

I likestillingsdepartementets handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering, heter det at det er «uakseptabelt om kvinner fratas retten til utdanning og arbeid, hindres i å ta egne valg eller på en annen måte blir undertrykket, ut fra kulturbaserte forklaringer som ikke er forenlige med norsk likestillingslov eller menneskerettighetene».

Leseropplevelsen av de politiske dokumentene er dermed at nøkkelen til likestilling ligger hos de minoritetsetniske kvinnene selv, eventuelt i familien. Tankegangen er at hvis kvinnen bare kommer ut i lønnsarbeid, så vil det nærmest automatisk føre til likestilling.

Det største tiltaksprogrammet er Kvalifiseringsprogrammet (KVP) som er lagt til NAV kommune. Kvinner fra ikke-vestlige land ble til å begynne med omtalt som en hovedmålgruppe. De skulle få skreddersydde tiltak etter deres behov for kvalifisering. Etter hvert har kvinnene blitt en del av en universell brukergruppe som beskrives som personer som uten et slikt program vil være avhengig av økonomisk sosialhjelp.

Fortsatt er det slik at skreddersydde tiltak skal være den grunnleggende arbeidsmetodikken i KVP, men nå med rammevilkår som skal gjelde alle. KVP blir for eksempel beskrevet som et tilbud til personer med rusproblematikk, personer som av ulike grunner ikke har fullført skolegangen, eller personer som trenger en mer positiv holdning til arbeidslivet. Ingen av disse beskrivelsene kan forklare minoritetskvinners lave yrkesdeltakelse.

Et annet eksempel er hvilke tiltak som beskrives. I det politiske dokumentet om KVP løftes tiltaket «Skole på byggeplass» fram. Gjennom beskrivelsen av dette tiltaket er det tydelig at brukerne er personer som har avbrutt skolegang eller har dårlige karakterer. Den universelle brukeren i KVP framstår derfor mer som etnisk norsk mann som ikke har fullført skolegang, enn en kvinne med minoritetsetnisk bakgrunn. Deres problemer er ofte manglende norskkunnskaper eller grunnutdanning. Grunnutdanning er likevel ikke en del av tiltakspakken, og mange av tiltakene er i praksis stengt for brukere som ikke behersker norsk.

Behovsdefinisjonene og tiltakene blir derfor ikke skreddersydde, men generaliserte med det resultat at arbeidsmarkedstiltakene for minoritetskvinner som myndighetene bekymrer seg for, sluser kvinnene inn i lavtlønte, ukvalifiserte «kvinnejobber».

Når innvandrerkvinner oppfattes som et likestillingsproblem, er det ut fra hvordan «vi» definerer «dem» og behovene deres. Kulturaliseringen, altså tendensen til å bruke kultur som en altomfattende tolkningsramme, befinner seg ikke bare i de politiske dokumentene, men sniker seg inn i KVPs konkrete tilbudspakker som i stor grad kvalifiserer til et B-lag i arbeidslivet med midlertidighet, deltid og lav lønn.

Stortingsmeldingen «Likestilling kommer ikke av seg selv» var opptatt av at likestilling er tett forbundet med arbeidslivet, fordi det fortsatt er så kjønnsdelt i «kvinnejobber» og «mannsjobber». Nå er denne stortingsmeldingen trukket tilbake av likestillingsminister Horne, samtidig som kontantstøtten skal gjøres mer attraktiv og pappapermisjonen reduseres. Dette tilsier at kjønnsulikhetene i arbeidslivet opprettholdes.

Ulikhetene i arbeidslivet dreier seg like fullt ikke bare om kjønn, men også om klasse, etnisitet, alder og funksjonsdyktighet. Det er etter vår oppfatning en riktig politikk at alle voksne skal kunne være økonomisk selvstendige for å kunne komme nærmere målet om et likestilt og rettferdig samfunn. Men det forutsetter å rette politikk og praksis mot et annet sted enn at det er innvandrerkvinner som er problemet.

Den store likestillingsutfordringen bør derfor ikke framstilles som å få innvandrerkvinner ut i arbeidslivet, men hvordan legge til rette for et mer likestilt arbeidsliv for alle.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook