Innvandrere stenges ute

De er overkvalifisert for jobben, undertrykt av sjefen og utenfor arbeidsmiljøet. De er innvandrere på det norske arbeidsmarkedet og sist blant likemenn. Det viser en omfattende undersøkelse av innvandrere på arbeidsmarkedet.

I en stor undersøkelse om forholdene for synlige minoriteter i arbeidslivet har forsker Jon Rogstad fulgt innvandrere på fire ulike arbeidsplasser. I sju år har han samlet informasjon og statistikk om hvordan denne gruppen har det på jobb. Og funnene er ikke oppløftende. Arbeidsgivere driver systematisk forskjellsbehandling og velger bort innvandrere fra ikke-vestlige land.

De fleste innvandrere strever lenge med i det hele tatt å få seg en jobb. Arbeidsledigheten blant afrikanske innvandrere er ti prosent høyere enn for resten av befolkningen. 13,5 prosent av dem var ledige i fjor, mens 2,7 prosent av hele befolkningen var uten arbeid.

- For å få seg jobb må de ha arbeidserfaring, noe som er vanskelig å skaffe seg utenfor arbeidslivet. Arbeidsgivere har enorme mengder med legitime begrunnelser for å ikke ansette synlige minoriteter, sier Rogstad.

Noen av grunnene er f.eks. «jeg vet ikke hva hans utdannelse fra Pakistan inneholder» eller «søknaden er for god til at han kan ha skrevet den selv». For dårlig norskkunnskaper er også et argument som blir brukt for ikke å ansette innvandrere.

NÅR DE FÅR SEG JOBB er det oftest i yrker som verken krever utdanning eller fagbrev. Innvandrere er konsentrert i rengjøringsbransjen, hotell og restaurantdrift, sporvei, drosje og fiskeforedling. Undersøkelsen viser at mange av dem har både fagbrev og utdanning som de ikke får brukt. En kjemiingeniør fikk ikke jobb på laboratoriet i en bedrift, fordi han var overkvalifisert, men den samme mannen fikk jobb som trucksjåfør på den samme arbeidsplassen.

- For innvandrere som er inne på markedet, er den store utfordringen å komme seg opp, sier forsker Jon Rogstad.

Han fant at innvandrere samles i avdelinger som gir få muligheter til videre karriere. Disse avdelingene er også de med lavest lønn. Innvandrere får sjelden muligheter til å forflytte seg til deler av bedriften som har bedre karrieremuligheter.

UNDERSØKELSEN VISER OGSÅ at en høyere prosentandel innvandrere er ansatt midlertidig, som vikarer eller ekstrahjelp. Ifølge studiet hadde 8,6 prosent nordmenn tidsbegrenset ansettelse, mens 20,2 prosent innvandrere hadde det. Denne løse tilknytningen til arbeidslivet gjør at innvandrere er veldig utsatt ved nedbemanning.

- De er de siste til å få jobb, og de første som mister den. Gode tider er det eneste som kan holde innvandrere i jobb, sier Rogstad. Deres egen måte å takle denne situasjonen var i mange tilfeller å jobbe enda hardere. Dette førte igjen til at de ble uglesett av sine kolleger. Autoritetstro oppførsel og energisk jobbing ble sett på som smisk.

- Å få innvandrere i jobb, er ikke det samme som å integrere dem. For det første jobber de ofte i «gettoer» sammen med andre ikke-vestlige innvandrere. Det andre er at de sjelden blir en del av gjengen. Et eksempel er at alle kunne navnet på hverandre, mens navnet på innvandreren var «så vanskelig» at han ble kalt «du», sier Rogstad.

Å LAGE LOVER mot rasisme, hjelper ikke.

- Arbeidsgivere er ikke rasister, de er uvitende, usikre og velger den tryggeste utveien - nemlig å ansette og forfremme etniske nordmenn, sier Rogstad.

Han kurser arbeidsgivere i hvordan de skal behandle innvandrere.

- Det er mye usikkerhet og mange er redde for å bli oppfattet som rasister. De ønsker ikke å være det, men i praksis er det mange av dem som er det, sier Rogstad.