Innvandrerne er ikke avmektige

INNVANDRERBEFOLKNINGEN

i Norge øker jamt og trutt. De med ikke-vestlig bakgrunn utgjør nå rundt fem prosent. Over 40 prosent av dem bor i Oslo, hvor hver sjette innbygger har minoritetsbakgrunn. I Danmark er situasjonen påfallende lik. Riktignok har danskene nylig strammet inn regelverket for innvandreres adgang til landet.

Med det utgangspunktet søker en til sluttbøkene fra den norske og danske maktutredningen, dvs. «Makten og demokratiet. En sluttbok fra Makt- og demokratiutredningen», og den danske, «Magt og demokrati i Danmark. Hovedresultater fra Magutredningen.» Mandatene for maktutredningene var noenlunde like, og det reiser spørsmålet: Hvordan omtales de etniske minoriteter i de to bøkene?

Den danske boka vier flere sider til temaet enn den norske. Dernest, når det gjelder innvandrernes rolle i det politiske liv er konklusjonene svært ulike. Den danske konklusjonen er optimistisk, den norske pessimistisk. «I mange henseender er den politiske integrationen en succeshistorie. Man finder en forholdsvis høj valgdeltagelse blandt de etniske minoriteter og en pen repræsentation i kommunalbestyrelserne. Deltagelsen er ikke på niveau med den danske befolkningens, men den er overraskende god.» (s. 348) Tonen er en annen i den norske boka: «Med unntak av et fåtall enkeltpersoner står de store innvandrergruppene i Norge utenfor det demokratiske systemet. (s. 80) ... Blant innvandrerbefolkningen er den politiske deltakelsen gjennomgående lav, og i mange grupper er den svært lav blant kvinner (s. 79).»

Artikkelen fortsetter under annonsen

En annen forskjell er at de danske maktforskerne, i motsetning til de norske, har foretatt en omfattende kartlegging av de etniske minoriteters politiske rolle. Boka «Fra fremmedarbejdere til etniske minoriteter» (2002), skrevet av lederen av den danske Maktutredningen - professor Lise Togeby - er en detaljert studie av innvandrernes møte med det politiske Danmark. Ikke bare kartlegges valgdeltagelsens omfang og antall innvandrere i danske kommunestyrer. Vi får også kjennskap til hvordan integrasjonsrådene har fungert. Et tilsvarende empirisk fundament kan de norske maktutrederne ikke støtte seg til.

VI VÅGER DEN PÅSTAND

at det dystre bildet den norske Maktutredningen tegner av innvandrerne som en ny politisk underklasse, dels har sin forklaring i mangel på relevante studier. Vi sikter da til mangel på studier av innvandrernes plass i det politiske system.

Et korrektiv til bildet av politisk avmakt blant innvandrere finner vi i en rapport fra Institutt for samfunnsforskning «Innvandrerne og lokalvalget i 1999» (skrevet av Tor Bjørklund og Karl-Eirik Kval). Mange av funnene her er påfallende parallelle med de Lise Togeby registrerer. La oss nevne noen.

De norske, liksom de danske innvandrerne, har dratt fordel av at den kommunale valgordningen åpner for personstemmegivning. Alt peker mot at de oftere benytter adgangen til å krysse av for sine favoritter enn etniske dansker og etniske nordmenn. Dermed gis håndslag til ens egne minoriteter. Dels derfor har ikke-vestlige innvandrere i de siste årene vært overrepresentert i Oslo bystyre i forhold til den styrke de utgjør blant de stemmeberettigede. Det gjorde seg tydelig gjeldende ved valget i 1999. 14 prosent av de innvalgte i Oslo bystyre hadde ikke-vestlig minoritetsbakgrunn, men blant de stemmeberettigede utgjorde de 9 prosent. Enda mer markert ble overrepresentasjonen ved det siste valget. Da steg innvandrerandelen til 20 prosent i Oslo bystyre samtidig som andelen blant de stemmeberettigede krøp opp til 12 prosent. Alt tyder på at den nye valgordningen i Norge er enda mer gunstig for innvandrerne enn den gamle. For selv om innvandrerne totalt har tjent på listeretting, under den gamle ordningen, ved at plusstemmer har oversteget strykninger (i et større omfang enn hos etniske nordmenn), er den nye reglen uten strykeadgang fordelaktig. Ikke-vestlige kandidater har nemlig ofte vært utsatt for strykninger. I tillegg kommer de nye begrensningene som er pålagt partiene ved restriksjoner på antall forhåndskumulerte. Det gir velgerne større innflytelse.

Drammen er etter Oslo byen med flest innvandrere. Også her finner vi en entydig overrepresentasjon av innvandrere i bystyret. Men i landet under ett er det temmelig sikkert, som i Danmark, en underpresentasjon. For i de små kommuner der det er ytterst få innvandrer, glimrer de gjerne med sitt totale fravær. Men ikke alltid. På Røst er den indiskfødte Harjeet Jassal blitt varaordfører.

VALGDELTAKELSEN

blant ikke-vestlige innvandrere er høyere i Danmark enn i Norge. Men der er også likhetspunkter. Lise Togeby fastslår at det i minoritetsbefolkningene ingen forskjell er i valgdeltakelsen mellom kvinner og menn. Det samme er tilfelle i Norge. En myte om en særlig lav valgdeltakelse blant innvandrerkvinner blir dessverre videreformidlet av Maktutredningen.

Om deltakelsens nivå ligger høyere i Danmark, har de to landene til felles den store variasjonen i deltakelse mellom ulike etniske grupper. I den sammenheng synes den tallmessige størrelsen på den etniske grupperingen å være viktigere enn selve den etniske tilhørighet. Poenget kan illustreres med pakistanerne i Norge. De utpekte seg i Oslo, ved valget i 1999, med en høy valgdeltakelse, og i Oslo er pakistanerne den største etniske gruppen. Utenfor Oslo, derimot, er pakistanerne en minoritet blant minoritetene med en ytterst lav valgdeltakelse.

Noen spådde at utviklingen ville ta et annet løp. Mange innvandrere på et sted skaper ghettoer som bidrar til innkapsling og dermed fravær av kontakt med samfunnet utenfor. Tallene for valgdeltagelse i Norge viser at det ikke er noen motsetning mellom tette innvandrersamfunn og gode kontaktpunker med «storsamfunnet» der ute.

DETTE ER NOEN

av funnene fra rapporten «Innvandrerne og lokalvalget 1999». En oppfølger av rapporten kommer imidlertid ikke. Den intervjuundersøkelse som Statistisk sentralbyrå har utført ved de fem siste lokalvalgene blant innvandrere uten norsk statsborgerskap, videreføres ikke. Kommunal- og regionaldepartementet har ikke funnet grunn til å prioritere studier av innvandrernes politiske rolle.

Kunnskap om innvandrere som politiske aktører har ikke bare en egenverdi. Kunnskap gir også korrektiver til populære, men misvisende, oppfatninger. I kunnskapens fravær florerer mytene. Ikke bare myter om innvandrere som trojanske hester, innvandrere i eksplosiv vekst som i det stille erobrer den ene maktposisjonen etter den andre for så plutselig å ta innersvingen på etniske nordmenn. Nei, også myter om den nye underklassen, innvandrere som en avmektig gruppe på siden av samfunnets styre og stell, avmaktens representanter.

Den posisjon minoritetsgrupper på kort tid har erobret i enkelte bystyrer er bemerkelsesverdig. La oss derfor gi Lise Togeby det siste ordet. Hennes konklusjonen har nemlig også gyldighet for Norge: «I mange henseender er den politiske integrationen en succeshistorie.»