Innvandrernes manglende nyanser

MINORITETER: Kursleder I flerkulturell forståelse Iffit Qureshi hevdet på debattsidene i Dagbladet 20.10 at filmen «Izzat» «langt ifra kan sies å gi et representativt bilde av flertallet av mennesker med pakistansk opprinnelse i Norge». Det sier seg selv at den ikke kan gjøre det. Det er jo ikke dét filmen handler om.

I filmen finnes det noen norsk-pakistanske unggutter som ender opp i en kriminell gjeng, ja. Men filmen viser også en tilsvarende «etnisk norsk» gjeng, som den såkalt pakistanske gjengen samarbeider med.

Regissøren Ulrik Imtiaz Rolfsen har langt på vei «normalisert» (i den grad et sånt ord kan brukes om kriminelle gjenger) de norsk-pakistanske rollene i filmen ved å ikke fokusere på den etniske kulturen deres. De norsk-pakistanske gjengmedlemmene oppfører seg verken bedre eller verre enn deres norske motstykke, Kula og gjengen hans.

VIDERE PUTTER Qureshi «Izzat», som er en fiksjonsfilm, i samme bås som aviser og TV ved å kalle alt sammen «media». Det er mildt sagt uheldig, all den tid filmen ikke gjør krav på å speile virkeligheten slik som aviser og TV gjør. Skal virkelig Rolfsen legge bånd på kreativiteten sin fordi noen kan komme til å tro at filmen hans handler om pakistansk kultur?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er riktig at norske dagsmedier som TV og aviser dessverre skaper et forvrengt bilde av virkeligheten. Innvandrere som er dyktige blir automatisk omtalt som «norske». Innvandrere som måtte gjøre noe kriminelt er sin etniske bakgrunn. I tillegg bidrar dagsmedienes hang til å omtale det dramatiske til å framstå som om «innvandrermiljøene» bare består av ofre og overgripere. Derfor trenger både «nordmenn» og «innvandrere» å se sterke og positive forbilder som bryter med dette mønsteret. Rolfsen, som har debutert med en knallhard fiksjonsfilm, er et sånt forbilde.

MEN DET VIRKER som om Qureshi mener personer med pakistanske røtter er programforpliktet til å kun gi uttrykk for positive meninger om såkalt pakistansk kultur. Når Rolfsen i et intervju hevder at «Den pakistanske kulturen vi har her i Oslo har grobunn i et skikkelig harry høl av et jordbruksområde i Pakistan», reagerer Qureshi. Hvorfor det? I Norge er det mer enn 24 000 personer med pakistansk bakgrunn (tall fra SSB). Flesteparten av disse kommer fra den delen av provinsen Punjab som var et jordbruksområde da de dro. Dette faktumet er det Rolfsen hevder, riktignok ved å legge til den subjektive karakteristikken «harry høl». Men dette er ikke et begrep som er verre enn det de fleste oslofolk kaller Trondheim. Skal Rolfsen, fordi faren hans er fra Pakistan, bare kunne gi uttrykk for positive meninger om landet?

Når Rolfsen, i et annet intervju Qureshi henviser til, uttrykker frykt for at døtrene hans kan bli kidnappet i Pakistan, føyser Qureshi dette bort som et tilfelle der han igjen uttaler seg negativt om pakistanere. Det er rart. Ifølge Human Rights Commission of Pakistan, en frittstående NGO (ikke-statlig organisasjon) i landet, er situasjonen for kvinner i Pakistan meget vanskelig. Hvis det da finnes folk som frykter for sine døtres sikkerhet der, virker ikke det urimelig. Likevel synes Qureshi at Rolfsen enten ikke burde frykte for sine døtres sikkerhet i Pakistan, eller i hvert fall ikke gi uttrykk for det mens folk hører på.

JEG HAR GITT dette innlegget en tendensiøs tittel: «Innvandrernes manglende nyanser», som en kontrast til Qureshis tittel «Medias manglende nyanser». Å kalle filmen «Izzat» «media» er nemlig like treffende som å kalle Qureshi «innvandrerne».

Det er videre påfallende at Qureshi likevel ser «pakistanere» og et forsøk på å speile «pakistansk kultur» da hun benket seg for å se «Izzat». Ikke minst fordi det ikke er pakistanere som er hovedaktørene i filmen, men norsk-pakistanere. Denne forskjellen er viktig fordi, som Qureshi sier, så speiler norske medier ofte innvandrere som «endimensjonale og skjematiske». Nå er ikke norsk-pakistansk kultur nødvendigvis det samme som pakistansk kultur. Når Qureshi i sitt innlegg framstiller det slik så ser det, for å bruke hennes egne ord, «fremmedartet og eksotisk» ut. Ved å kalle norsk-pakistanere for pakistanere, skaper man større avstand til dem. Når Qureshi forfatter et innlegg om «medienes manglende nyanser» og samtidig begår slike klare analytiske tabber, blir det vanskelig å ta innlegget hennes seriøst.

Om noe, så er det analysen hennes av «Izzat» og norsk medier, som mangler nyanser.