NYE TILTAK: Frp's Christian Tybring-Gjedde krever nye tiltak, men finner de saklig begrunnelse i tallene? Foto: NTB Scanpix
NYE TILTAK: Frp's Christian Tybring-Gjedde krever nye tiltak, men finner de saklig begrunnelse i tallene? Foto: NTB ScanpixVis mer

Innvandring og forbannet statistikk

Innvandring er ikke en synd som arves i tre generasjoner, og demografien løper ikke løpsk. Men innvandring har reelle utfordringer som krever er ryddig debatt, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Dagbladet publiserte denne helga statistikk som Frp’s stortingsgruppe har bestilt fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Artikkelen har allerede skapt stor debatt, og vil ganske sikkert gå inn som en del av innvandringsdebatten framover generelt – og kommunevalgkampen i Oslo spesielt. Derfor er det viktig å sortere litt i hva statistikken viser.

Først av alt er det viktig å vite er at dette er en fødselsstatistikk, ikke en innvandringsstatistikk. Tallene er basert på SSBs oversikt over antall fødsler per år, fordelt på morens bakgrunn. Hvorfor dette er viktig, kommer vi tilbake til. Det andre som er viktig å være klar over er at statistikken som ble publisert i Dagbladet tar for seg to litt ulike ting: demografi, altså befolkningssammensetning, og geografisk fordeling av befolkningen, altså segregering.

Fordi det snart er kommunevalg, har Frp selv villet framheve Oslo når de har presentert tallene. De viser at antallet nyfødte i hovedstaden, med foreldre som har innvandrerbakgrunn, har økt fra 24 prosent i 2000 til 42 prosent i 2017.

På bakgrunn av dette ber Christian Tybring Gjedde om permanent stans i bosetting av flyktninger i Oslo. En midlertidig stans i 10 år i henting av ektefeller fra ikke-vestlige land, som en hovedregel. Og at det stilles høyere krav til forsørgerevne ved all familieinnvandring til Oslo.

Er det noen saklig grunn til å innføre slike tiltak? Eller er tallene presentert for å passe Frp’s politiske agenda?

I økningen fra 24 til 42 prosent skjuler det seg nemlig mye interessant informasjon. Vi kan dele det opp i fire punkter:

• Tallene inkluderer også arbeidsinnvandrere. I denne perioden har øst-utvidelsen av EU påvirket tallene kraftig. På landsbasis var polakker og litauere den innvandrergruppen som fikk flest og tredje flest barn i 2016, med somaliere på andreplass. Ser vi på hele ti på topp-lista samme år, er fordelingen av nyfødte hos vestlige og ikke-vestlige innvandrere omtrent lik omtrent lik.

• Tallene inkluderer også 3. generasjons innvandrere, eller «etterkommere», som de kalles i faglitteraturen. I denne sammenheng blir det som om synden arves i tredje generasjon. Det er urimelig, og forskningsmessig meningsløst. I innvandringsstatistikken telles de ikke med. De er unge, de er få og derfor finnes det knapt forskning på gruppen. Dermed kan de heller ikke, på noen meningsfull måte, regnes inn i totalen for «innvandrere» når vi snakker om deltakelse i utdanning, arbeidsliv – eller når vi diskuterer om barn med innvandrerbakgrunn snakker godt nok norsk når de begynner på skolen. Vi vet for lite om dem! Det vi vet er at 2. generasjons innvandrere scorer bedre enn sine foreldre når det gjelder utdanning og arbeidsdeltakelse, og at de også kommer nærmere resten av befolkningen når det gjelder verdiassimilering – altså holdninger til homofili etc. Det er grunn til å tro at generasjonen etter – «etterkommerne» – vil gjøre det enda bedre.

• Når vi leser om sterk økning i andel barn født av foreldre med innvandrerbakgrunn, kan en få inntrykk av at den demografiske endringen i Norge går raskere enn den i realiteten gjør. Da er det viktig å være klar over dette: Norskfødte barn med innvandrerforeldre får faktisk færre barn enn snittet. 1,54 barn per kvinne, mot 1,56 barn i den øvrige befolkningen. Kvinner som har innvandret til Norge, får 1,93 barn. I SSBs befolkningsframskriving, i deres såkalte hovedalternativ, regner de med at innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn vil utgjøre en andel på 33 prosent i 2060. Da har de lagt inn et høyere fruktbarhetstall for innvandrerkvinner - 2,1, altså noe mer enn dagens 1,93.

• I Oslo får innvandrere knapt flere barn enn de gjorde for noen år siden. Dagbladet har hentet ut mer detaljerte tall fra SSB for årene 2011 til 2017. De viser at mens innvandrere fødte 3603 barn i 2011, fødte de 3614 i 2017. En økning på 11 barn. Tar vi med barna til de norskfødte, altså «etterkommere», de som egentlig ikke regnes inn i innvandrerstatistikken, ble det født 124 flere av dem i 2017 enn i 2011. I reelle tall øker altså ikke antallet barn født av foreldre med innvandrerbakgrunn noe særlig i Oslo i denne perioden. Men fordi den «øvrige befolkningen», altså de uten innvandrerbakgrunn, har fått færre barn i samme periode, øker andelen – og Tybring-Gjedde kan slå alarm og kreve stopp.

Med dette på plass kan vi begynne å diskutere det som virkelig er urovekkende ved tallene – at segregeringen i de ulike bydelene i hovedstaden ser ut til å øke. Det henger sammen med boligpolitikk og økonomisk politikk, og krever målrettede tiltak fra kommune og stat når det gjelder utdanning, oppvekst og arbeidsmarked. Den delte byen er en realitet, og tendensen forsterker seg. Utfordringene det fører med seg løser vi best ved en ryddig debatt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.