Innvandringen kom helt naturlig

«Det jeg etterlyser er en integreringsdebatt med et så korrekt historisk utgangspunkt som mulig.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

«Norge trengte arbeidskraft og importerte den fra Pakistan via Tyskland... (de) fikk ingen språkundervisning, de ble stuet sammen i provisoriske boliger og sov på skift...» skriver Dagbladets Peter Normann Waage på lederplass 4. august. Stemmer det virkelig at norsk innvandringspolitikk tidlig på 1970-tallet bar preg av bevisst kynisme? # Waages klare antydninger om kynisk innvandringspolitikk 30 år tilbake i tid, kom frem da han kommenterte behovet for alders- og sykehjem for norske muslimer. At Norge den gang hadde behov for arbeidstakere, er hevet over enhver tvil. Men drev norske myndigheter med aktiv import av billig arbeidskraft fra fattige land, slik man lett kan forstå Waages utsagn og utspill fra andre aktører i den multikulturelle debatten (eksempelvis i Aften Aften 12. februar 1999)? I Dagbladets og andre avisers arkiv finnes det interessante artikler som forteller om en annen virkelighet. Disse kildene vitner om at norske myndigheter verken aktivt vervet arbeidstakere i ikke-vestlige land eller på annen måte prøvde å tilskynde arbeidsinnvandring fra Pakistan og andre fattige land. Innvandringen hadde et mer naturlig forløp ved at informasjon om muligheter i vestlige land tilfløt familie, venner og bekjente gjennom folkesnakk. Dette kombinert med dystre fremtidsutsikter i hjemlandet, fikk familieforsørgere til å søke lykken i Vesten.

Å utvandre fra fattigdom og mørke fremtidsutsikter er overhodet ingen kriminell handling. Tvert om; menneskets drivkraft til å bedre levekårene for seg og sine, er av uvurderlig betydning for samfunnsutvikling. På hvilken måte folkeforflytninger har medført goder og onder for områder som er fraflyttet og områder som er tilflyttet, er en helt annen debatt. Det jeg etterlyser er en integreringsdebatt med et så korrekt historisk utgangspunkt som mulig.

Våren og sommeren 1971 var pakistanske turister et mye omtalt tema i Oslo-pressen. Unge og middelaldrende pakistanske menn på turistvisum drev gatelangs, nærmest på sultegrensen. Vi hadde den gang en liberal innvandringspolitikk, eller sannsynligvis mer korrekt: vi hadde en lite gjennomtenkt politikk på dette feltet og myndighetene ble tatt på sengen. Dagbladet skrev: «INGEN KAN HJELPE PAKISTANERE I OSLO. Ikke et eneste menneske - ikke en eneste organisasjon, absolutt ingen! - kan hjelpe de stakkars pakistanske {lsquo}turister' i Oslo. Problemet skyves vekk - ikke av motvilje - så langt derifra, alle vedkjenner seg problemet... Kan ikke Oslo kommune gjøre noe?» Dagbladet stiller spørsmålet direkte til sosialrådmann Hans Cappelen: - Gjøre og gjøre, svarer han. - Vi kunne naturligvis gi dem mat. Ellers kan vi vanskelig gjøre noe. - Men har ikke Oslo et eget kontor for fremmedarbeidere? - Nei, problemet er jo nettopp dette at de pakistanske mennene som daglig vandrer rundt i Oslos gater befinner seg her som {lsquo}turister'» (8. juni 1971). Røde Kors tok affære, og hjalp pakistanerne med innkvartering, og myndighetene lempet på reglene om arbeids- og oppholdstillatelse: De pakistanske mennene fikk dispensasjon til å søke slik tillatelse etter at de ankom Norge. Det samme problemet ble taklet på en annen måte i Finland: Myndighetene sendte pakistanere på turistvisum med charterfly tilbake til Pakistan (Dagbladet 24. september 1971).

Pakistanerne vandret ikke i Oslos gater for å nyte norsk sommer. De fleste ankom først Vest-Tyskland, også på turistvisum. De som ikke klarte å finne arbeid der, dro videre til andre europeiske land. Danmark innførte innvandringsstopp i 1970. Norge ble en av de siste mulighetene for innvandring. Og formalitetene ble ordnet av bakmenn som tok seg godt betalt. Arbeiderbladet skrev: «USMAKELIG HANDEL MED PAKISTANERE - Politiet varslet av norsk konsul. En av svartebørshaiene på fremmedarbeidermarkedet er på vei til Norge. Fremmedpolitiet i Oslo har fått navnet på mannen, som er pakistaner. Han mistenkes for «menneskehandel» med landsmenn. Mot klekkelig betaling skal mannen ha lovet fem pakistanere, som i øyeblikket venter spent i Hamburg, tilsagn om arbeid i Norge. Et slikt tilsagn er tvingende nødvendig for de fem pakistanerne om de skal få innreisetillatelse til Norge som arbeidstakere...» (9. juni 1971).

Daværende statsråd Odvar Nordli var meget oppbrakt over den påståtte handelen med først og fremst pakistanere. Som kommunal- og arbeidsminister nedsatte han en komité som skulle finne frem til løsninger på menneskehandelen med mer. I en artikkel i Arbeiderbladet 3. juni 1971, kommer det frem at Regjeringen hadde foreslått lovendringer for å forby privat arbeidsformidling. Dette for blant annet å forhindre at nordmenn på privat initiativ kunne drive arbeidsformidling i utlandet: «Et forbud av denne karakter kan således stanse den umenneskelige dirigeringen av fremmedarbeidere som det nå hevdes finner sted i Tyskland.»

At det foregikk en innvandring, ofte på falske premisser, kommer også klart frem i en annen artikkel i Dagbladet. Norge hadde innført passkontroll på Østbanen for å stanse dem som media omtalte som «turistene»: «Pakistanere uten arbeids- og oppholdstillatelse har oppdaget at det går an å gå av toget i Østfold. Dermed unngår de passkontrollen på Østbanen. Søndag ble 10 pakistanere stoppet av passkontrollen i Halden og sendt tilbake. De ville ikke opplyse hvorfra de hadde sine opplysninger om at det var boliger og arbeid å få i Halden, men man antar at et tysk byrå står bak som tar klekkelig betaling for sine informasjoner (21. juni 1971).» Tre og et halvt år senere innførte Norge innvandringsstopp, etter kraftig press fra venstresiden (LO og AKP(m-l) med flere) som mente at norske arbeidsplasser var truet.

Under et besøk i Little Norway i pakistanske Punjab i 1993, det vil si området der flest norskpakistanere har sine røtter, fikk jeg følgende forklaring på utvandringen til Norge:

Landsbyen Alam Pur Gondolan er oppkalt etter distriktets store sønn, Neik Alam. Han var en fattig og begavet gutt, som med økonomisk hjelp fra en lærer fikk høyere utdannelse. Tilbake i landsbyen opplevde han at fremtidsutsiktene for distriktet var dystre. Folk flest var analfabeter. Jordflekkene hver familie dyrket, var ved arv gjennom flere generasjoner blitt splittet opp i mindre og mindre lapper som vanskelig kunne brødfø de store barnekullene. Arbeidsledigheten var i tillegg svært høy. Skulle området ha en fremtid, var utvandring løsningen, mente Neik Alam. Å sende unge menn til Vesten, ville bringe penger til husholdningene og gi grobunn for kunnskap og utdannelse. Han opprettet et slags agentkontor i byen Kharian, og mot betaling hjalp han den enkelte med visum og billett til land i Europa, deriblant Norge.

Det er vanskelig å se at norske myndigheter har vervet eller tilskyndet innvandring fra Pakistan og andre ikke-vestlige land. Tyskland drev i så måte en aktiv politikk i Tyrkia ved blant annet å annonsere etter arbeidskraft i tyrkiske aviser. Dette kan vel med rette kalles en form for «import».

Norge er et land med humanistiske tradisjoner. Sammenlignet med mange andre land, er vi faktisk ganske dyktige til å verne om humanistiske verdier. Som alle andre kan vi alltids bli bedre, selvsagt. Men å gi inntrykk av at vi kynisk har utnyttet nærmest vergeløse mennesker, kan umulig være konstruktivt i debatten om integrering og menneskeverd for oss alle. La oss derfor i det minste forholde oss best mulig til innvandringshistorien slik den forløp. Med en optimalt sannferdig felles plattform har vi bedre sjanser til å finne frem til de beste løsninger på dagens utfordringer.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer