Innvandringskrigens skurker og helter

Menneskesmugling har blitt en sekkebetegnelse for assistanse gitt til reisende mennesker som krysser landegrenser mot staters vilje og regelverk. Historiske eksempler kan finnes i «svensketrafikken» her i landet under andre verdenskrig, eller i europeisk migrasjon til USA på 1920- og 30-tallet. Men før utlendingsloven av 1989 – knappe 20 år i år – var ikke menneskesmugling overhodet nevnt i noe norsk lovverk. Siden den gang har imidlertid menneskesmugling skritt for skritt blitt oppkriminalisert til i dag å ha strafferammer på inntil seks år. Straffebestemmelsene rammer nå humanitær så vel som profesjonell menneskesmugling. Men det mest bemerkelsesverdige er begrunnelsene som gis.

Senest har det regjeringsoppnevnte Metodekontrollutvalget foreslått å åpne for avlytting i menneskesmuglingssaker. Utvalget unnviker – med stortingsflertallet i ryggen – kritikken av paragrafene som gjør det straffbart å hjelpe flyktninger, ved å gjenta mantraet om at menneskesmugling er utnytting av sårbare personer og et lovbrudd med de reisende som offer. I arbeids- og inkluderingsministerens rasjonaliseringer av asylinnstramninger hører vi også at smuglerne leder folk til å dra fra hjem og jord, for et oppdiktet liv i rike Norge. Påstandene er direkte feil, og en fortsatt insistering på å dele en verden inn i en svart og en hvit side, mens gråtoner og sjakkbrett preger virkeligheten.

En rekke internasjonale studier viser – i likhet med min masteravhandling om mennesker som har fått hjelp av menneskesmuglere – at de reisende langt ifra er ofre for store kriminalitetssyndikat. Profesjonell menneskesmugling er en tjeneste vokst fram av en stadig strengere flyktningpolitikk og grensekontroll i møtet med et økende antall mennesker på flukt og vandring. Menneskesmuglerne anses ofte som farlige og skruppelløse, men ønskes likevel av personer som vil komme seg unna desperate situasjoner, til politisk, sosial og økonomisk trygghet i de rike demokratiske landene. Farene de reisende utsettes for på veien er de i varierende grad klar over før de reiser, og de profesjonelle smuglerne leverer som oftest tjenestene sine, uten utnyttelse og svindel. Slik er menneskesmugleren på en og samme tid en helt og en skurk for de reisende. I studier fra land som allerede har innført avlytting av menneskesmuglere, har skurkeheltene vist seg i stor grad å være sosialt vanskeligstilte innvandrede menn, ofte selv smuglet til landet de bor i.

Globalisering er ikke, som en skulle håpe, en likeverdig sammenfletting av jordklodens innbyggere. I stedet ser vi en stadig klarere inndeling mellom de globaliserte innbyggerne i de rike landene, og de lokalt immobiliserte innbyggerne i fattigere land. Det er det stadig grellere skillet mellom turistene og vagabondene, der de møtes på de samme strendene i Italia, Spania og Hellas. Metodene og retorikken som blir brukt for å opprettholde skillet minner i økende grad om en krig ført mot de fattige i verden. Gjennom FRONTEX og Schengen-samarbeidet bruker Norge militære båter, fly og helikoptre og skarpe skudd for å hindre fullastede smuglerbåter å nå Europas kyster. Og krigen koster liv: Flere tusener dør i båtulykker hvert år. I tillegg kommer kvelninger i konteinere, drap og ulykker i møtet med grensekontrollørene, og til sist selvmord begått i interneringsleirene våre. Det er de ytre territorialgrenser og den eksklusive norske velferdsstaten som forsvares i kampen mot menneskesmugling, ikke de som reiser.

Det er en sak å gå til krig mot den fattige innvandringen, hvis politikere og byråkrater sier dette i klartekst. Det ville vært i tråd med den linjen utenriksminister Støre har lansert for å kunne snakke åpent om Norges interesser, heller enn å skjule handlinger som hjelp og humanitarisme. Men i stedet framstilles krigen mot innvandringen som et vern mot dem man «forsvarer» seg mot som det heter på militærspråk. Istedenfor å sette spørsmålstegn ved denne krigen og den stadige konstruksjonen av innvandrere som fiender og kriminelle, velger det norske statsapparatet igjen og igjen å gjemme interessene sine bak smuglerskurken. I bakgrunnen ligger en vegring mot å ta debatten om hvorfor vi ikke kan akseptere sosiale og økonomiske flyktninger som legitime innvandrere. I stedet kriminaliserer vi nå fattig innvandring, en av historiens viktigste drivkrefter for velstand og utvikling.

Festning Europa er en tungt bevoktet fattigdomssil. Men den vil aldri bli fysisk ugjennomtrengelig, med mindre vi vil nærme oss Nord-Korea eller det gamle Sovjets kontrollmetoder og lukkede markeder. Kriminaliseringen av menneskene som reiser og de som hjelper dem å reise på tvers av de europeiske statenes ønsker (behov er en annen ting), vil likevel bidra til at disse innvandrerne holdes utstøtt og marginalisert selv når de er innenfor murene av EU-festningen. De reisende vil dermed i økende grad, ikke mindre, måtte støtte seg på kriminelle nettverk og uformell økonomi. Og menneskesmuglerne vil fortsette å spille dobbeltrollen som innvandringskrigens skurker og helter.