Verden er både urettferdig og inhuman. Det er ikke rettferdighet og humanitet man kjenner på, når man sier nei til noen som innstendig ber om å få bli her eller komme hit. Men så lenge vi er imot fri innvandring, sier vi alle sammen nei, direkte eller indirekte.

Det er med dette som utgangspunkt vi må finne politikken som er mest mulig rettferdig, mest mulig human, og samtidig trygger en solidarisk og harmonisk samfunnsutvikling i Norge. Vi er ikke der nå. Det kan tvert imot argumenteres for at politikken er dypt urettferdig, har inhumane konsekvenser og svekker både velferdsstat og samhold.

Arbeiderpartiet har hele veien hatt en innvandringspolitikk, og like lenge blitt kritisert både for å være for strenge og for snille. Det nye nå, er at vi går dypere inn i saken for å komme til mer helhetlige konklusjoner. Tiden er overmoden.

Altfor lenge har man gått fra den ene mediedrevne krisen etter den andre. Menneskeskjebner har blitt avgjort ut fra dreieboken til et tilfeldig pr-byrå: «Hvordan få blest og sympati? Hvilke politikere, organisasjoner og kjendiser skal jeg få til å tale min sak?» Slik kan vi ikke fortsette.