«Kor dum går det an å bli?»
Selvbebreidelsen står sterkt hos den fortvilte hovedpersonen i Jon Fosses nyeste teaterstykke. Det Vestnorske Teatretes verdenspremiere på «I svarte skogen inne» har blitt ei både morsom, inderlig og dypt menneskelig forestilling.
Det hadde bare vært så godt med mer ro underveis!
Indre monolog
Når vi går inn i Hovedsalen på Det Vestnorske er det passende nok som om vi trer rett inn i et skoglandskap. Salen er delt i fire, med trappe-amfi i alle hjørner der publikum er plassert oppetter i puljer. På platåer spredt blant publikum står ekte furutrær i forskjellige størrelser. Dette er tydelig furu fra skog, her er ingen vestlandske, vindskjeve trær å se.
I svarte skogen inne
Vi omhylles av fuglekvitter, lett tåke, kaldt månelys.
Inn i dette dystre sceniske landskapet kommer en ung mann (Karl-Vidar Lende) med lut rygg og nervøst kroppsspråk. Hans indre monolog er tenkt høyt og henvendt mot hele salen, der han stadig vrir kroppen for liksom å møte blikket til oss alle. Eller er det bare skogen han roper ut til, er vi også trær?
Desperasjon
Natur og kultur og forskjellige bevissthetsnivåer smelter nemlig sammen på kjent Fosse-vis i denne forestillinga. En lignende historie ble fortalt i hans siste roman «Kvitleik»: Begge handler om en mann som går seg vill i skogen. Som i romanen blir hovedpersonen i «I svarte skogen inne» stadig mer desillusjonert og stadig mer forfrossen, lik en Siss eller Unn i Tarjei Vesaas’ «Is-slottet».
Over det hele hviler en følelse av sorg og desperasjon, og vi forblir i denne tilstanden forestillinga igjennom.
Virrer rundt
Lende bærer lenge fortellinga alene på scenen: Etter å ha kjørt fast bilen på en øde skogsvei, følger han en innskytelse om å gå enda lenger inn i skogen for å søke hjelp til å komme seg løs. I stedet for det mer logiske å gå ned mot landevegen for å se etter folk.
Vi får høre hans vedvarende grubling over om han skal fortsette inn i skogen eller gå tilbake til bilen. Han virrer stadig mer desperat rundt i hele publikumsamfiet, gjentar enkelte ord og fraser, og mister tydelig følelsen av hvor bilen egentlig står. Og hvorfor skulle han egentlig inn i skogen i utgangspunktet?
Hodelykter
I starten opptrer Lende liksom eplekjekt selvironisk, og får oss ofte til å le. Men gradvis suges vi inn i fortvilelsen og ensomheten hans. Det er en sterk prestasjon.
Etter hvert møter den unge mannen på foreldrene sine, ei underlig hvitkledd ung jente og en barføtt mann i svart dress der inne i skogen. Er de hallusinasjoner? Eller kan figurene hjelpe ham ut av mørket? Det er i beste fall usikkert.
Den unge jenta (en faktisk talt lysende Reidun Melvær Berge) ønsker å berge vår helt, men virker like ubehjelpelig som hovedpersonen selv. Foreldrene hører vi i starten kun stemmene av, og de fungerer nærmest som hovedpersonens indre kritiker. Nokså nådeløst hører vi dem felle dom over en sønn de ikke anser som spesielt vellykket, mens vi parallelt kan se ham vri seg i skam.
Til slutt kommer mor (Arnhild Litlere) og far (Svein Roger Karlsen) også til syne på scenen. Der de stavrer rundt i scenemørket med hodelykter, sekk og gåstaver - mens de småkjekler på typisk ekteskapelig vis - er det et etterlengtet komisk avbrekk. Samtidig blir de to aldri karikaturer. Særlig morens veksling mellom å skjemmes over og føle kjærlighet for sønnen er hjerteskjærende skildret av Litlere.
Tungsindig
Den underlige barføtte mannen fra sceneteksten er gestaltet av komponist Sjur Miljeteig, som vandrer rundt på scenen mens han framfører forestillingas musikk live på trompet og synth. Dette fungerer både som underliggende stemningsmusikk og som en slags aktiv medspiller i fortellinga.
Men for min del forstyrrer det mer enn det gir. Musikken er gjennomgående ulmende og mollstemt, og skal nok understreke det statiske og kvelende ved fortellinga. Men det oppleves for insisterende tungsindig. Det er som vi blir instruert til hva vi skal føle – noe som dessverre er tilfelle ved mye norsk film- og teaterkomposisjon.
Likeså: I sceneteksten legger Fosse opp til mye pauser og en langsom rytme. Her er tempoet nokså høyt. Replikkene avleveres stort sett uten opphold, noe som understreker hovedpersonens desperasjon. Men det står også litt i veien for vår aktive meddiktning.
Jeg tar meg i å ønske mer stillhet rundt rollefigurene, både fra talestrømmen og fra musikken, noe som nok ville åpnet fortellinga enda mer. «I svarte skogen inne» varer bare en drøy time. Med litt lenger spilletid ville den nok fått mer luft.
Gjennom tåka
Når det er sagt, skaper både sterkt spill, Dagny Drage Kleivas fine scenografi og Arne Kambestads levende lysdesign en ømhet for det som fortelles.
Til stadighet blinker billykter til på forskjellige steder i salen. Hovedpersonen jager rundt etter dem bare for å merke at de slokner før han når fram. Slik forsterkes desillusjonen på effektivt vis.
Samtidig åpnes det for store spørsmål. Ja, til og med om Gud. Når snøen laver ned over skuespillerne mens rollefigurene deres sakte mister håpet om noen gang å vikle seg ut av mørket, danner snøflakene et stort hvitt kors midt over scenerommet. Og når den unge mannen til slutt går gjennom tåka og tar skrittet helt over til den andre siden, gir det et forsiktig håp om frelse fra fortvilelsen. Eller tråkker han inn i det evige mørke?
Dermed åpnes heldigvis tolkningsrommet igjen i «I svarte skogen inne». Resultatet er både foruroligende og betagende.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
