Insomniac

Green Days «Dookie» var platen som fikk pur-ungdommen til å konvertere fra glatt popidoleri til fargesprakende pønk, og grønt3rødt hår myldret fram fra de mest grisgrendte plakatvegger.

Nå nedkommer amerikanerne med en ny plate, og så pen og pyntelig som «Insomniac» er, må den minst være unnfanget ved keisersnitt.

Et par smårå gitarriff, et drøyt dusin putrende punklåter med radiovennlig refreng og strøken lyd utgjør herligheten. Pønk? Nei, Green Day har ingenting av pønkens vesen ved seg. Ikke nå lenger.

Kjapp, harmløs, uprovoserende og popunderholdende, med et par programforpliktende pessimistiske vyer på tilværelsen. Dessuten virker den trist uinspirert og forutsigbar. Hitlåter? Kanskje. Stort salg? Åjada.