Inspirerende ECM-koloss

Imponerende og tanke- vekkende veikart til ECMs musikk gjennom 35 år.

BOK: Med Jan Garbarek , Arild Andersen , Jon Christensen og Terje Rypdal i stallen helt fra starten i 1970, ble Manfred Eichers ECM Records tidlig en internasjonal døråpner og inspirasjonskilde for norske jazzmusikere. Posisjonen ble befestet i tiåra som fulgte, både gjennom selskapets mange plateinnspillinger i Oslo og ved at flere norske musikere ble tilknyttet selskapet. Når det engelske forlaget Granta nå utgir «Horizons Touched. The Music of ECM», har derfor boka spesiell interesse for et norsk publikum. Selv om «norgesvinkelen» på ingen måte er bokas viktigste. Horisonten er langt videre enn som så.

FYSISK KOMMER den rikt illustrerte boka i A4-format, veier to kilo og er formgitt med velkjent ECM-minimalistisk stramhet. Med ECMs Steve Lake som redaktør sammen med musikkskribenten Paul Griffiths, er boka ingen kritisk-analytisk gjennomgang av ECMs epokegjørende virke, men heldigvis heller ikke en ensidig selvfeiring. De mange stemmene, problemstilingene og til dels overraskende ytringene tilbyr faktisk i sum hva Lake antyder i forordet: «En ledsager til ECMs musikk, et kart over det landskapet som til nå er dekket, noe som kanskje kan lede lyttere til musikk de ennå ikke har hørt, eller oppmuntre dem til å høre på velkjent musikk på en ny måte.»Målsettingen innfris, lesningen gir lyttelyst og inspirer til tenking om musikk.ECMs mer enn 1000 plater har uten unntak vært en levendegjøring av visjonene og verdiene til selskapets gründer og sjef, Manfred Eicher . I et innledende essay røper han noen av sine inspirasjonskilder som Joseph Brodsky, Jean-Luc Godard, Ingmar Bergman, Miles Davis og Paul Chambers (Eicher er selv bassist), Glenn Gould og Gideon Kremer. I to intervjuer lar han oss få vite litt mer, om sin musikalske bakgrunn, synet på frijazz og ideene bak ECM New Series. Vel og bra, men det er en svakhet ved boka at den aldri tar tak i Eichers kontroversielle sider, som også er en del av ECMs unike ry og historie. Eksempelvis har hans kunstneriske kompromissløshet og til tider direkte form drevet enkelte musikere og medarbeidere bort fra ECM, samtidig som de samme egenskapene har gjort selskapet til et høyt respektert ideal for integritetsstyrt og ikke-profittstyrt kulturvirksomhet. Å lære mer om prisen for suksessen, ikke minst Eichers egen, ville vært interessant.

BOKA ER BYGD opp rundt et knippe hovedtemaer som blant annet «ECM og europeisk jazz», «ECM og ideen om Norden», «Tidlig-musikkoppdagelser og -eksperimenter», «ECM og amerikansk jazz» og «Sein-Sovjet og post-Sovjet-musikk». Hvert av dem belyses gjennom et innledende essay, intervjuer og kortere bidrag fra ECM-musikere og andre markante stemmer, fra Jean Luc Godard til Keith Jarrett, Arvo Pärt til Christian Wallumrød, Robert Wilson til Savinna Yannatou. Det er dette enorme koret, med repertoar fra det tungt musikkfaglige til det anekdotisk lekende som gjør «Horizons Touched» til en fabelaktig og inspirerende leseopplevelse, ikke bare for ECM-fans eller jazzinteresserte, men for alle som noengang har reflektert over sammenhengen mellom eksistens og musikk, med et famlende håp om at den må dreie seg om mer enn å tygge tyggegummi i marsjtakt.