Inspirerende galskap

Vi trenger flere gårder som egner seg for ivrige barnehender. Et sunt landbruk dreier seg om mental helse, ikke bare om mat.

Avisbunken som ventet meg for noen dager siden etter et to ukers opphold i California, var sjeldent interessant lesning. Ikke en dag uten generøse oppslag viet kritiske blikk på industrijordbrukets følger for ernæring, helse og husdyrenes trivsel. Likevel er det ett viktig aspekt ved dette bildet som ikke er kommet godt nok frem; noe som ble særlig tydelig under oppholdet i USA. Jeg vil forsøke å synliggjøre dette aspektet ved å skildre to episoder fra turen.

Arbeidet med utviklingen av jordbruk og hagebruk som pedagogisk verktøy for norsk grunnskole, førte meg og en kollega til Santa Rosa - en by litt nord for San Francisco. Det gikk gjetord om at en steinerskole der hadde greid å integrere jordbruk og hagebruk på alle klassetrinn (1.- 10. kl.). Vi ble ikke skuffet. Det de her hadde fått til, overgikk eksemplene vi selv har vært med på å bygge opp i Norge.

Like før vi ankom, hadde 8. klasse servert fredagslunsj til sine mer enn 200 medelever: rykende fersk lasagne med egenproduserte grønnsaker, stekt i en diger uteovn - murt opp av en 3. klasse som prosjektarbeid noen år tidligere.

Minst en dag i uken, året rundt, er hver elev ute på gården eller i hagen. Der får de oppleve samspillet mellom planter, dyr og mennesker; lek og stimulering av sansene de første årene, mer alvorsfylte arbeidsoppgaver lenger opp i klassene. Uten tvil de mest populære timene på skolen.

«Hvordan har dere fått det til?» spurte vi forbløffet, vel vitende om vanskelighetene for tilsvarende initiativ i Norge. «Hva med motstanden i lærerkollegiet når andre fagtimer må vike, og hva med foreldrenes skepsis til om barna deres lærer noe {lsquo}ordentlig'? Hvordan greier skolen å prioritere tre stillinger knyttet til hagen og gården?» Vi fikk et nærmest overbærende smil tilbake: «Men alle ser jo at barna trenger det! Foreldrene krever at vi gjør dette, de andre lærerne opplever det som en nødvendig forutsetning for klasseromsundervisningen.» Så forsvant smilet: «Med dagens skakkjørte landbruk er dette den eneste muligheten barna har til å oppleve det kretsløpet de er en del av, og som hele vår eksistens bygger på.»

Hvor skakkjørt fikk vi et eksempel på noen dager senere da vi kjørte gjennom Central Valley; en bred dalbunn som forsyner store deler av USA med frukt og grønnsaker. Her følger den ene monokulturen på den andre, først noen miles med mandeltrær, så sitrus, så sukkerroer osv. Plutselig spredte det seg en stikkende lukt i bilen som gjorde det vanskelig å puste. Først to miles senere nådde vi frem til kilden; et endeløst brunt, stinkende hav av kyr som sto, lå og gikk i sin egen skit. Det var «a feeding lot»; en innhegning der kyrne blir ftret og melket, og ellers tilbringer dag og natt, hele sitt voksne liv, uten antydning til gress rundt seg.

Vi var til en viss grad forberedt på dette, fordi en professor ved landbruksuniversitetet i Davis - det fremste i USA - med begeistring hadde fortalt oss om gården: «Det er utrolig hva denne bonden har fått til - startet fra scratch, og nå har han Californias største besetning på 150 000 kyr! Dere burde virkelig ta en titt.»

«150 000?» gjentok jeg vantro, og antydet for vår vert at det nok ikke fristet å stoppe der. «Oh, but they are all right! Du må huske på at kyr er flokkdyr; de liker hverandres selskap,» svarte han uten å blunke.

Når jordbruket slutter å kultivere naturen (jfr. agriculture) og går over til å tyne den, må skoler som ønsker å inkludere dette menneskedannende elementet drive med jord- og hagebruk på egen hånd; slik de gjør det i Santa Rosa. Fordi mangelen på jordbundethet tilsynelatende er så mye mer prekær der enn hos oss, er det lettere for slike initiativ å få de økonomiske rammene de trenger. Likevel vil de aldri kunne bli annet enn bitte små beskyttede oaser; uendelig fjernt fra det «virkelige» jordbruket. Gleden elevene opplever ved å hjelpe frem planter og dyr i skolesammenheng - tilfredsheten over å følge prosessen fra frø til bord - har lite eller ingen ting til felles med det som foregår på en konvensjonelt drevet «feeding lot» eller mandelplantasje. Det er to fullstendig adskilte verdener.

Før eller senere oppdager barna dette spriket. Dømmekraften som de har øvet opp gjennom praktisk problemløsing knyttet til meningsfylte oppgaver, gjør skuffelsen bare større. Resignasjonen ligger rett rundt hjørnet med løfte om en ond sirkel. Lærerne i Santa Rosa har forsonet seg med at det beste de kan gjøre, er å gi elevene så mye livskraft som mulig på disse kunstige øyene, i håp om at de som voksne vil kunne dreie utviklingen i en mer positiv retning.

I Norge er vi på ett vesentlig punkt bedre stillet: Den sterke tradisjonen for småskalajordbruk her til lands har gjort det mulig for skoler å innlede samarbeid med «virkelige» gårdsbruk. Slik er de med på å gi barna en sårt tiltrengt forbindelse til den arbeidende voksenverdenen. Barn tørster etter bevis på at tilværelsen henger sammen, og etter voksne forbilder som personifiserer en slik sammenheng. Da er det lite som kan måle seg med en vaskeekte bonde. Tenk å kjenne igjen de økologiske prinsippene fra skolebøkene i bondens arbeid på gården! Eller omsider å få med en ostebit til frokostbordet hjemme etter å ha vært med på å rydde beitet, reparere innhegningen, stelle i fjøset, melke og yste. Ikke for å propagandere for norsk landbruk, men fordi slike små og store opplevelser er med på å gi elevene tillit til livet.

Det brukes i dag store offentlige ressurser på «reparasjonssiden»; tilbud om et alternativt opplegg på gård for såkalte verstinger som ikke greier å delta i vanlig undervisning. Foreløpig er forpliktende samarbeidskonstellasjoner mellom gård og skole beregnet på «vanlige» barn forbeholdt de få som står på, til tross for dårlige økonomiske rammevilkår. Skal disse eksemplene ha overføringsverdi, må det almenpedagogiske aspektet ved landbruket komme med i debatten om hvorfor vi selv skal produsere mat når det er billigere å importere den fra utlandet. Ikke før vi tør å flytte fokus over på hva som tjener vår mentale helse - på hva som virker dannende, både på oss selv og barna - vil vi få et sunt jordbruk. Og dermed flere gårder som egner seg for ivrige barnehender.

Per i dag er det faktisk også i Norge - til tross for relativt små driftsenheter - få gårdsbruk som kan tilby noe mer enn overfladiske «klappebesøk». Ønsker vi at barna skal bli berørt på et dypere plan, må de få et eierforhold til gården ved selv å delta i arbeidsprosessene, gjennom hele årsløpet. Det betinger et mangfold av meningsfylte oppgaver; noe som især er mangelvare på konvensjonelt drevne gårdsbruk. Slik er behovet for pedagogiske tjenester fra landbruket med på å tydeliggjøre at næringen trenger en kursendring når det gjelder selve driftsformen; selv om munn- og klovsyken ikke har nådd oss enda. Godt norsk er ikke godt nok.

Kugalskap og annen elendighet har vist oss hvordan det kan gå når mennesket bryter forbindelsen til livsgrunnlaget sitt. Kanskje disse sykdommene vil kunne inspirere oss til å hjelpe våre barn med å gjenopprette den?