Inspirert av Munch-ranerne

I 15-20 år gikk den franske forfatteren Laurent Graff og brygget på en roman. Han ville skrive om en tinnitusaktig lyd som er en plage for mange mennesker i vår tid. 22. august 2004 hørte han at «Skrik» var stjålet fra Munch-museet i Oslo. Dermed var boka i boks.

«SKRIK»: Munchmuseets versjon.GEITESPRANGET (Dagbladet) Vi befinner oss på stedet der Ekebergåsen er på sitt bratteste. En smal sti tråkler seg ned langs henget, beskyttet av et slitt smijernsrekkverk. Omsider kommer vi ned til et platå. På oppfordring fra Edvard Munch-eksperten Jan Thurmann-Moe snur vi oss og ser oss tilbake.

– Her er det, sier han.

– Her er stedet Munch avbildet på sitt maleri «Skrik».

Vært her før

Med oss på denne utflukten er den franske forfatteren Laurent Graff. Med sin roman «Skrik», som kommer ut på norsk i disse dager, har han vakt stor oppsikt i hjemlandet. Han stiller seg opp omtrent der den underlige figuren på maleriet står og utstøter sitt tause rop mot en blødende himmel.

– Merkelig, sier Graff.

– Det er som om jeg har vært her før. Jeg kjenner igjen omgivelsene. Jeg føler meg i slekt med landskapet. Det bekrefter alt jeg har forestilt meg.

– Kjenner du noen form for angst?

– Nei. Ikke akkurat nå. Men jeg føler det som om jeg blir gjennomstrømmet av den ideen Munch skapte da han malte bildet. Den tilhører ingen, den er allemannseie.

Motorveiens tao

Laurent Graffs korte, intense bok forteller om en bomvakt i Frankrike – en mann med en egen sans for motorveiens mytologi og for hverdagens ensomme kjedsommelighet. Omgitt av noen få mennesker han snakker med, utfører han sitt monotone arbeid uten å klage.

I slekt med «Skrik»

En dag dukker det stjålne Munch-maleriet «Skrik» opp i bagasjerommet til en forbipasserende bil. Via omveier kommer bildet i bomvaktens besittelse. Han liker bildet. Han henger det opp på bomstasjonen, og om kvelden tar han det med til et telt han bor i ved siden av motorveien. Etter å ha dyrket bildet i en periode, forsvinner det igjen – like brått som det dukket opp.

– Boka er kort, men mye usagt fins mellom linjene. Akkurat som det fins store rom utenfor rammen i Munchs maleri. Boka «Skrik» hadde jeg nærmest ventet på. Jeg hadde grublet i årevis over hvordan jeg skulle skrive om denne ulyden som plager mange mennesker i vår tid – en lyd som kommer fra et usynlig sted. En forferdelig lidelse. Munch-tyveriet ble den rette katalysatoren.

– Når ble du først oppmerksom på «Skrik»?

– Det husker jeg ikke. Det har alltid vært der. Jeg har følt meg i slekt med det. Som om vi er venner, eller har felles blod. Boka kom ut i august 2006. To, tre dager etter utgivelsen, kom «Skrik» til rette i Oslo. Folk begynte å lure. Jeg ble spurt på TV om jeg hadde noe med ranet å gjøre. Spøkefullt, riktignok. Jeg ble ikke arrestert.

Mytenes kjede

Laurent Graff tror ikke på tilfeldigheter. Han har en form for taoistisk syn på tilværelsen og tror at alt har en mening.

– Maleriet ble en slags rød tråd for meg. Det har ligget i meg som et frø. Jeg opplevde meg som et medium da jeg skrev historien, en formidler av noe dypere. Av og til husker jeg nesten ikke at jeg skrev den. «Skrik» er bare et ledd i en uendelig stor fortelling om den store angsten. Den starter for millioner av å siden og fortsetter videre. «Skrik» er et ledd i denne lange kjeden av fortellinger. Boka også.

Knut Hamsun

– Din hovedperson forvandler verden omkring seg til myter, ikke ulikt det filosofen Roland Barthes gjør i klassikeren «Mytologier»?

– Tilværelsen består av myter som både har allmenne og personlige betydninger. De bærer oss videre. Jeg ser for eksempel en likhet mellom linjene i rekkverket på «Skrik» og motorveiene som bærer oss videre. For min hovedperson er veiene noe som bærer oss videre; noe han som bomvakt åpner for og som sender bilistene ut i et slags levende videospill.

Laurent Graff er opptatt av filosofi, for eksempel Søren Kierkegaards tanker om «begrepet angst». Hans hovedperson bærer fellestrekk med romanpersoner vi kjenner fra Jean-Paul Sartre, Albert Camus eller Michel Houellebecq.

– Han er en fremmed i tilværelsen. Min favorittroman er Knut Hamsuns «Sult». Den er full av fremmedgjøring og desperasjon. Denne omvandrende skikkelsen i det gamle Kristiania er ikke bare ute etter noe å spise, men har ønsker og begjær etter noe grunnleggende og vitalt i tilværelsen.

– Har du noen gang selv utstøtt et eksplosivt skrik av den typen bokas hovedperson kommer med helt til slutt i romanen?

– Ja.

– Vil du snakke om det?

– Nei.