Int et nytt fra Afri ka?

Å finne nye og kraftige virkemidler for å fortelle om Afrikas grusomme sult er en tilbakevendende utfordring. Afrika? Sult? Og hva er så nytt ved det?

DESSVERRE ER det tilsynelatende ikke noe som er nytt. Å leve i verdens rikeste land der ordene «nytt» og «nyhet» treffer oss hver dag på tv, internett, i aviser, magasiner og på gata skaper forventninger om at nye ting skal skje, endre seg og utvikle seg hver dag.Når vi blir møtt med gripende og dramatiske bilder fra naturkatastrofer eller brennende konflikter ønsker vi å hjelpe der og da. Bilder som viser såkalt presisjonsbombing der sivile dør eller bildene fra en turists videokamera under en orkan får oss til å forstå og lide med ofrene. Katastrofen fanges med en dramaturgi som har en begynnelse, midt og en slutt.Afrikas katastrofer er en annen historie å fortelle - og den har tilsynelatende ingen slutt. Vi sitter igjen med et inntrykk av håpløshet, at krig, katastrofer og fattigdom er normalen, og spør oss selv: Hjelper det å hjelpe?

DET ER SLUTTEN på de historiene vi ikke ser som er tragediene i Afrika. Slutten på livet, for eksempel til 15 000 afrikanske kvinner, menn og barn som dør hver dag av sykdommer vi kan behandle, slik som hiv/aids, tuberkulose og malaria. Slutten på barndommen for 10 millioner barn som har mistet sine foreldre som følge av hiv/aids. Eller kanskje slutten på håpet for 11 millioner mennesker på Afrikas horn som nå kjemper mot tørke og sult.Etiopia, Eritrea, Kenya, Somalia, Djibouti, Rwanda, Tanzania og Burundi er nå rammet av matkrise. Den utløsende faktoren har vært feilslåtte avlinger og mangel på regn. Men det er kombinasjonen av fattigdom, konflikter og statenes svekkede kapasitet som er hovedårsak til den svært skjøre matsikkerheten i regionen. For befolkningen her er ikke matmangel noe nytt. Mange er vant til å leve på et eksistensminimum i lange perioder. Minimum er normalt. Overgang til katastrofe oppstår når den hårfine balansen mellom overlevelse og død tipper over, når det går fra å ha lite mat til å ikke ha mat. Situasjonen forverres av at rundt 65 prosent av kveg og husdyr har omkommet i de hardest rammede områdene. Prisen på det utmagrede kveget som ennå lever har sunket dramatisk. Det betyr svekking av folks kjøpekraft samtidig som korn- og matprisene flere steder har doblet seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NÅR JORD BLIR til støv, vannkilder tørker inn, når spedbarn ikke får morsmelk og når selv kameler må bukke under, må vi rykke ut for å redde liv. Nødhjelp er nødvendig. Men nødhjelp kan aldri bli svaret. Nødhjelp blir plasterpolitikk, noe som kan holde folk «kunstig i live» fram til de varige, strukturelle løsningene er på plass. Naturkatastrofer diskriminerer ikke, de er fargeblinde, sies det. Sant nok, men ser vi på tallene på hvilke regioner som rammes igjen og igjen, tegner det seg et klart bilde; de fattigste og mest sårbare gruppene må bære den tyngste børen og ta de største tapene. Mens naturkatastrofer i gjennomsnitt krever 51 liv per katastrofe i rike land, er tilsvarende tall 589 dødsfall per katastrofe i fattige land. Det er altså åpenlyst at katastrofer utgjør en stor utfordring for utvikling. Samtidig ser vi et stadig mer komplekst katastrofebilde. Langvarige konflikter, pandemier slik som hiv/aids og fugleinfluensa, fattigdom, matmangel, degradering av naturmiljøet og flom, jordskjelv og orkaner som fører til omfattende ødeleggelser, krever en tilsvarende sammensatt respons. De gamle veikartene til nød- og utviklingshjelp stemmer ikke lenger med terrenget.

DERFOR ER DET bra at Rattsø-utvalget har gjennomgått de frivillige organisasjonenes rolle i lys av dagens utviklingsutfordringer. Vi støtter flere av anbefalingene i den nylig fremlagte rapporten. For det første er det selvfølgelig resultatene som er viktigst. Gode intensjoner er lite verdt hvis hjelpen ikke når frem. For det andre må de fattige landene selv sitte i førersetet for egen utvikling. Dette forutsetter evne til å omstette støtte til hjelp lokalt. Bygging av sterke Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger er derfor ett av våre hovedfokus. Rattsø-utvalget understreker betydningen av godt styresett for at bistand skal få effekt. Vi er på linje med denne anbefalingen, men dette må ikke bety at sårbare grupper i land med dårlig styresett dermed blir glemt. Det er de humanitære behovene som må være styrende.

PÅ AFRIKAS HORN gjelder det nå først og fremst å få frem mat, vann og helsetjenester til de hardest rammede. Røde Kors-bevegelsen skal hjelpe en million mennesker i regionen de neste 6 til 12 månedene. Vi har bidratt med 50 terrenglastebiler til Kenya som går med mat i de nordøstlige delene av landet. Parallelt med nødhjelpsoperasjonen legger vi sammen med vår søsterforening grunnlaget for at disse bilene i etterkant kan gå inn i den regionale transportberedskapen. Når neste krise rammer vil logistikk-apparatet for en stor del allerede være på plass.Denne modellen har vi gode erfaringer med både etter matkrisen i sørlige Afrika i 2002 og etter gresshoppeinvasjonen og tørke som førte til matkrise i Niger i fjor. I Mosambik og Malawi er fortsatt rundt 100 terrenglastebiler i drift og leverer mat i hardt prøvede områder. I Niger har vi fått ut mat til over 100 000 mennesker siden august i fjor. Uten våre søsterforeninger ville ikke dette vært mulig.

VI KAN UNNGÅ en humanitær katastrofe på Afrikas horn. Men det er ikke nok. Vår innsats og solidaritet må favne større enn den akutte hjelpen vi yter når katastrofen er et faktum. Det er mulig for verden å få Afrika ut av matkrisene om vi sammen med de afrikanske statene og deres innbyggere investerer nok og det finnes politisk vilje. Vi snakker om et kontinent som samlet bare utgjør en tredjedel av Indias befolkning. Afrika er i stand til å brødfø seg selv om vi bare gjør de rette tingene.Da president John F. Kennedy talte til Verdens Matkongress i 1963 kom han med følgende advarsel: «Kampen mot sult er i sannhet menneskehetens frigjøringskamp». Kennedys profeti kom i en tid da tallene på mennesker som omkom av sult var 70 millioner. Grusomme tall, men de kan vise seg å bli lave sammenlignet med hva som vil skje hvis de 850 millioner menneskene som går sultne i verden i dag ikke får nok mat. Historien om verdens skjevhet må fortelles igjen og igjen. Det er vår plikt både som enkeltmennesker, organisasjoner og myndigheter å hjelpe gjennom forebygging, nødhjelp og utvikling. Lidelsene er ikke mindre fordi historien er vanskeligere å fortelle.