Integrering - nye muligheter

Integrering handler ikke om at en bestemt gruppe i samfunnet skal tilpasse seg norsk kultur og arbeidsliv. Integrering handler om nye muligheter for norsk kultur, samfunn, arbeidsliv og enkeltindivider, skriver kronikkforfatterne.

BEHOVET FOR en integreringspolitikk er i Norge blitt påtrengende de siste årene. Samtidig er det blitt tydelig at den politikken som føres ikke fører til integrasjon, men til det motsatte: fremmedgjøring og segregasjon. Vi ser det samme dersom vi vender blikket ut over Norges grenser, f.eks. til Frankrike, Tyskland og England.

Det som motiverer behovet for en integreringspolitikk er allment sett svekkelsen av samfunnets solidaritet, men hva bunner denne svekkelsen i? Vi kan formulere den integreringspolitiske motivasjonen slik: De som kommer til landet (innvandrere/asylanter), har et ønske om noe som vanskelig kan realiseres der de kommer fra - «det gode liv». Når de så har ankommet landet, viser dette «noe» seg som vanskelig å realisere også her. De som er i landet fra før (nordmenn), tror at de får mindre av det de har, når de må dele det med andre. Dermed får begge parter følelsen av at de får mindre av det de ønsker og mer av det de ikke ønsker, og det oppstår en situasjon hvor det potensielt skapes noe som ingen vil ha. I stedet for følelsen av en vinn/vinn-situasjon skapes følelsen av en tap/tap-situasjon.

INTEGRERINGSPOLITIKKEN tar sikte på å møte denne potensielt farlige situasjonen gjennom ulike tiltak som retter seg både mot enkeltindivider og grupper, og skal gjøre det mulig for både de fremmede og de fremmedgjorte å finne seg til rette i samfunnet. Når individene gis denne muligheten til å finne seg til rette, får de samtidig muligheten til å bli fullverdige samfunnsmedlemmer som fyller sine roller, har sine rettigheter og oppfylle sine forpliktelser. Lykkes integreringen av individene, lykkes også integrasjonen av samfunnet. Slik lyder læren fra samfunnsvitskaplig hold.

VI KJENNER standardoppskriften på integrering: «De må finne seg arbeid. De må lære seg norsk språk og norsk kultur. Da vil det gå seg til av seg selv». Dette er grunnlaget for de integreringspolitiske tiltakene som vedtas og iverksettes - og som ikke virker integrerende. Vi hører innvendingen: «Det er da mye som går bra.» Ja, mye går bra - for de som tilpasser seg. Hva med «de andre», de som ikke tilpasser seg?

Innvandrerne har av en eller annen grunn blitt tildelt rollen som de idealtypiske «andre» - som enten presenteres negativt som «et problem» (mislykket tilpasning) eller positivt som «en ressurs» for samfunnet (vellykket tilpasning). Men integrering handler ikke om at en bestemt gruppe i samfunnet skal tilpasse seg norsk kultur og arbeidslivets krav til kvalifikasjoner og kompetanse. Integrering handler om nye muligheter for norsk kultur, samfunn, arbeidsliv og alle de enkeltindividene som utgjør det norske samfunnet. Hvordan skal vi som samfunn klare å ivareta disse mulighetene?

Forutsetningen for at de fremmede og fremmedgjorte individene skal kunne benytte seg av de mulighetene de gis, er at de tilpasser seg de verdier, normer og regler som gjelder i samfunnet - og det er vel ikke et urimelig krav? Nei, men igjen må vi spørre: Hva med dem som av en eller annen grunn ikke kan, vil eller får til å tilpasse seg? De er «de andre» og det er dem saken offisielt gjelder, men den saken angår i realiteten alle. Problemet er at integreringspolitikken i praksis er en enøyd politikk for tilpasning til de rådende samfunnsforhold, som ikke ser eller er oppmerksom på at integrasjon må handle om bestemte endringer av samfunnet. Vi snakker ikke om endringer som «kommer av seg selv», men om villete endringer «til det bedre». Det handler om fremtidens Norge. Det er saken.

VI MENER at integrering må tenkes som noe annet enn tilpasning og i sammenheng med ulike oppfatninger av hva som er endringer til det bedre. En integreringspolitikk som skal fortjene navnet må altså ta utgangspunkt i grunnene til at noen ikke kan, vil eller får til å tilpasse seg og gjøre de til grunnlaget for endringer til det bedre. Først på et slikt normativt grunnlag kan vi gjøre oss håp om en integreringspolitikk som virkelig virker integrerende.

Håp om endringer til det bedre kan vi ikke gjøre oss uten at det blir mulig for de elendige, de fordømte og de utestengte å bli anerkjente som verdige og viktige deltakere i samfunnet. Hvordan skal det gå til?

Først må en erkjenne at alle - både de som kommer til landet og de som er i landet fra før - har behov for integrering i en eller annen forstand, og at ansvaret for integreringen ikke bare ligger hos offentlige styresmakter og innvandrere, men også hos den enkelte medborger. Alle «de som saken gjelder» må ta ansvar.

Deretter må en anerkjenne at de elendige, de fordømte og de utestengte er bærere av erfaringer som samfunnet har bruk for og undersøke nærmere hva alle disse «andre» har lært av det sosialfilosofen Axel Honneth kaller «former for ringeakt» (fysisk og psykisk mishandling, frarøving av rettigheter og eksklusjon fra fellesskapet, offentlig nedverdigelse og fornærmelse). Først da kan samfunnet lære noe om grunnlaget for integrering og et bedre Norge i fremtiden.

Vi avrunder: Integrering må tenkes i en kulturpolitisk sammenheng, og ikke bare i tilknytning til arbeidsmarked og næringsliv. Da handler det ikke bare om profesjonell forvaltning av en samfunnssektor, men om oppøving til deltagelse i demokratiet. Dette er ikke noe nytt, men kan vi endelig få en offentlig debatt om hva integrering skal handle om på disse premissene? Da blir det kanskje mulig å formulere en kulturpolitisk tenkning som tar integreringspolitisk ansvar og vinker farvel til alle ensidige tilpasningspolitiske tiltak.

MÅLET FOR en kulturpolitisk motivert integreringspolitikk er i første omgang å få enkeltindividene til å erkjenne og anerkjenne to forhold:

1. at de er forpliktet overfor de institusjonene som har gjort det mulig for dem å bli til fritt handlende mennesker og

2. at de forplikter seg til å gjøre disse institusjonene tilgjengelige for andre. Da snakker vi om det som muliggjør en videreføring av det demokratiske samfunns institusjoner.

De stemmeløse (så vel som de mer taleføre) «andre»s behov for anerkjennelse må anerkjennes og bringes inn i det offentlig rom - det rommet hvor enkeltindividenes egeninteresse og mål knyttes sammen med de uttrykte fellesmålene for samfunnet som helhet - uten rigide krav om tilpasning. Deres viten, kunnskap og erfaring må i prinsippet telle likt, slik at deres «kamp om anerkjennelse» kan bidra mer til å styrke demokratiet enn til å svekke det.

DE SOSIALE KONFLIKTER som ligger på lur i motsetningen mellom kulturmangfoldet i et pluralistisk samfunn og ønsket om felles verdier, må erkjennes og bringes på begrep. Det må gjøres konkret og med sikte på utvikling av nye fellesskapsformler. Da handler det ikke bare om å fremskaffe og distribuere vitenskaplig kunnskap om «de andre», men også om å skape nye læringsarenaer og utvikle alternative modeller for læring.