BEHOVET FOR en integreringspolitikk er i Norge blitt påtrengende de siste årene. Samtidig er det blitt tydelig at den politikken som føres ikke fører til integrasjon, men til det motsatte: fremmedgjøring og segregasjon. Vi ser det samme dersom vi vender blikket ut over Norges grenser, f.eks. til Frankrike, Tyskland og England.

Det som motiverer behovet for en integreringspolitikk er allment sett svekkelsen av samfunnets solidaritet, men hva bunner denne svekkelsen i? Vi kan formulere den integreringspolitiske motivasjonen slik: De som kommer til landet (innvandrere/asylanter), har et ønske om noe som vanskelig kan realiseres der de kommer fra - «det gode liv». Når de så har ankommet landet, viser dette «noe» seg som vanskelig å realisere også her. De som er i landet fra før (nordmenn), tror at de får mindre av det de har, når de må dele det med andre. Dermed får begge parter følelsen av at de får mindre av det de ønsker og mer av det de ikke ønsker, og det oppstår en situasjon hvor det potensielt skapes noe som ingen vil ha. I stedet for følelsen av en vinn/vinn-situasjon skapes følelsen av en tap/tap-situasjon.