SITATER FRA 1973: «De reiser fra et trygget miljø til en «ghetto-tilværelse». De aller fleste bor i Oslos indre bysone ... hvor de ikke treffer Oslo-ungdom.» Illustrasjonsfoto: Berit Keilen / NTB scanpix
SITATER FRA 1973: «De reiser fra et trygget miljø til en «ghetto-tilværelse». De aller fleste bor i Oslos indre bysone ... hvor de ikke treffer Oslo-ungdom.» Illustrasjonsfoto: Berit Keilen / NTB scanpixVis mer

Integrering av nordlendinger, somaliere og polakker

Store paralleller mellom diskusjoner i 2012 og 1973.

Vi i Civita er altfor liberale, optimistiske og naive når vi skriver om innvandring og integrering, sies det.

Våre kritikere mener vi er naive når vi sier at ting går seg til over tid. Integrering kan være vanskelig, og det tar tid, men både erfaring og harde fakta viser at innvandrerne og særlig deres etterkommere gradvis integreres i det norske samfunnet på en god måte. Det finnes unntak, selvsagt, men hovedbildet er klart: Det går bedre enn mange tror, det går bedre over tid, og det går bedre enn i mange andre land. Mange av etterkommerne gjør det i dag bedre enn befolkningen generelt, både i utdanning og arbeid.

Når jeg holder foredrag om dette temaet forteller jeg ofte om meg selv: Jeg ble født i Harstad i Nord-Norge i 1957 og flyttet med mine foreldre til Oslo i 1960. Den gangen averterte mange utleiere at de ikke ønsket å leie ut til nordlendinger («Nordlendinger ikke ønsket») , og mine foreldre var med i en «innflytterforening». Selv fikk jeg ingen venner fordi jeg snakket dialekt, så den ble mobbet bort i rekordfart. Mine opplevelser ble for øvrig morsomt kontrastert da jeg for et par år siden holdt foredrag etter danseren Sulekha Ali Omar. Hun kom fra Somalia til Harstad som niåring - ca. 30 år etter at jeg dro fra Harstad - og snakker nå, i motsetning til meg, kav Harstadværing.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er en grunn til at Marius Doksheim og jeg har kalt boka vår «De nye seierherrene». Mens mine foreldres og delvis min generasjon representerer «seierherrene», slik Roy Jacobsen beskrev dem i sin bok, representerer Sulekha og andre innvandrere de nye seierherrene. Roy Jacobsens «seierherrer» foretok slett ingen enkel «reise». Det var en kamp for et bedre liv, og noen lyktes ikke, mens andre fikk store problemer i møte med det nye. Men historien endte godt til slutt.

Også de nye seierherrenes liv er beretningen om liv i forandring, om høy sosial mobilitet og en formidabel velstands- og velferdsvekst. Livssjansene for oss alle har økt, bl.a. fordi de og vi har vandret og søkt nye muligheter på nye steder.

Civitas leder Kristin Clemet. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
Civitas leder Kristin Clemet. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix Vis mer

Hvor parallelle disse historiene er, får man et inntrykk av når man leser avisenes reportasjer om innflytterne fra den gang og sammenlikner med dagens reportasjer om innvandrerne. Dette kunne man blant annet lese i Aftenposten i oktober 1973:

«Gjennomsnittsalderen på innflytterne til Oslo blir stadig lavere, og stadig flere av dem har ingen annen utdannelse enn grunnskole. Innflytterne er overrepresentert i Helserådets arkiver, blant klientelet ved psykiatriske avdelinger og kommunens uteseksjon. De lever stort sett i en isolert "ghetto-tilværelse" i hovedstaden og har stort behov for menneskelig kontakt.»

«I årene 1964 -66 og -68 flyttet henholdsvis 16 000, 21 400 og 22 700 mennesker til Oslo fra andre deler av landet. En vesentlig del av disse er ungdom i skole eller førstegangsarbeide i alderen 15 til 24 år, en periode der de har behov for maksimal støtte og veiledning fra omgivelsene ... Tallet på dem som kommer uten annen utdannelse enn grunnskole øker ... For en viss del av landsungdommen øver dessverre Oslo den samme tiltrekning som København gjør på ungdom fra Østlandet.»

Og videre:

«En identitetskrise er for de unge i denne situasjonen nesten uungåelig. De vakler mellom sitt gamle jeg og ønsker om å viske ut sin sosiale, geografiske, kulturelle og sproglige bakgrunn for lettere å integreres i Oslomiljøet ... innflytterungdommen drives, på grunn av den sterke pressituasjon de befinner seg i, til å benytte de sosiale tilbud i høyere grad enn Oslo-folk».

«De reiser fra et trygget miljø til en «ghetto-tilværelse». De aller fleste bor i Oslos indre bysone ... hvor de ikke treffer Oslo-ungdom. De omgås bare med andre innflyttere. De arbeider i innflytter-dominerte bedrifter og etater. Deres fritidsliv er stereotypt ... De ... er sjelden med i organisasjoner og foreninger ... Mange fortviler og misbruker alkohol.»

Man skal ikke undervurdere problemene knyttet til innvandring og integrering. Det gjør vi da heller ikke i boka vår. Men fordi så mange framhever problemene, er det greit at noen også framhever de mange gode nyhetene- om at det tross alt går ganske bra, og at det antakelig vil gå enda bedre, hvis vi også tar tiden til hjelp.

Sulekha kunne flytte til Oslo uten å kaste vrak på dialekten sin, og hun fikk høyst sannsynlig et sted å bo- selv om hun både har mørk hudfarge og er fra Harstad.

I så måte går det bedre for henne enn det gjorde for mange etnisk norske nordlendinger på 50- og 60-tallet.

Alt går altså ikke i feil retning. Snarere tvert imot.

Følg oss på Twitter

En lengre versjon er publisert på Clemets blogg