Integrering med små skritt

INTEGRERING: Jenter på skolen vår har løpt Holmenkollstafetten og vunnet gull, ikledd hijab.

DE SOM DEBATTERER integrering ser ut til å enes om at integreringen i Norge har gått galt. Et eksempel på det så vi nylig i debatten rundt dokumentaren «Naive Norge» på TV2. Dessverre er det ikke første gang medienes oppmerksomhet går til den som roper høyest om «islamifisering» og «parallellsamfunn». Slik skaper debatten avstand i stedet for å bygge bro. Jeg vil snakke lavere, om de tingene jeg er nær, om det flerkulturelle samfunnet slik jeg opplever det i hverdagen min. Debatten trenger flere stemmer med nærhet til det flerkulturelle miljøet. Virkeligheten som beskrives av mange debattanter er nemlig langt fra slik jeg opplever den. For det er faktisk ikke sånn at alt har gått galt. Ja, det finnes kvinner og menn som blir frarøvet frihet og rett til å bestemme over egen kropp og eget liv. Det er svært alvorlig, og vi er nødt til å gjøre noe med det - raskt. For store deler av minoritetsbefolkningen gjelder derimot dette: At integrering tar tid. De som ser etter de små endringene, vil se mange positive tegn.

DET HOLDER IKKE å snakke statistikk når vi snakker integrering. Integrering er en langsom prosess, og små justeringer i tenkemåte og livsførsel synes ikke nødvendigvis på statistikkene. Bak statistikken er det de små seirene i hverdagen som bidrar til økt forståelse og integrering. Hver dag møter jeg folk med mangfoldige kulturer. Jeg bor på Romsås i Groruddalen, mannen min er innvandrer fra India og jeg har venner med iransk, indisk, britisk og pakistansk bakgrunn. På Gran skole på Furuset har jeg kolleger og elever med bakgrunn fra hele verden. Hverdagen vår er full av små seire. Jeg underviser tenåringer med mange forskjellige kulturer, og med mange ulike interesser, personligheter og tanker - som tenåringer flest. Det er bare en håndfull av disse elevene som i blant snakker morsmålet sitt på skolen. Resten snakker norsk, som er fellesspråket deres, på tvers av kulturene. Samtidig som de har en felles norsk og internasjonal ungdomskultur, er de fleste glad i kulturen til foreldrene sine. Dette er sunt, og viktig for barnas identitet.

OMTRENT EN TREDJEDEL av de muslimske jentene går med skaut eller hijab. Noen hver dag, andre i perioder. Samtidig går de aller fleste i vestlige moteklær. Måten de er kledd på viser hvordan jentene forsøker å forene to kulturer: Foreldrenes og den norske. Så lenge dette er frivillig, vil jeg si at det symboliserer vellykket integrering. Jenter på skolen vår har løpt Holmenkollstafetten og vunnet gull, ikledd hijab. De spiller fotball og hevder seg i klasserommet. Både gutter og jenter ser ut til å tilegne seg det norske likestillingsidealet, rett og slett gjennom å bo i Norge. Nylig så vi medieoppslag om at muslimske menn har begynt å trille barnevogn. Om ti-tjue år vil nok guttene gjøre langt mer enn å trille. Mange av elevene har én eller to kulturer hjemme, i tillegg til den norske. På hver sin måte prøver de å forme identiteten sin. Noen definerer seg som norske med indisk bakgrunn, andre definerer seg som pakistanere, og noen vet ikke helt ennå. Hver og en av dem må finne ut hvordan de kan balansere de forskjellige kulturene sine. Det er en prosess som kan være forvirrende og komplisert. Da er det desto viktigere at samfunnet rundt bidrar med forståelse og sjenerøsitet.

LÆRERE OG SKOLE har en spesiell oppgave når det gjelder å bygge bro og møte barn og ungdom med åpne hjerter. Hvis læreren din er den som drar av deg hijaben, hvordan skal du da kunne stole på henne? I stedet for å markere front er det viktig at skolen skaper tillit mellom skolen, eleven og hjemmet. Lærere må gi hver elev støtte til å finne sin egen måte å balansere på. Trenger en elev hjelp eller noen å snakke med, er det viktig å ha en lærer som ikke dømmer, men som er åpen og prøver å forstå. Det viktigste elevene må opparbeide er evnen til å tenke selv. I blant kan det være smertefullt å måtte stå for det man tror på, men friheten til å velge sitt eget liv vil som regel være verdt det. Mange strever med at foreldrene legger store begrensninger på friheten deres. Skolen kan ikke gjøre noe direkte med det, men vi kan ruste elevene slik at de har evne og mulighet til å kreve å få ta sine egne avgjørelser. Når foreldre er strenge er det ofte fordi de frykter hva som kan skje med barna om de får mer frihet. Hvis skole, andre foreldre og det norske samfunnet er åpne for å snakke om dette, kan frykten minskes. Redsel for det ukjente gjelder både nordmenn og innvandrere. Gjennom barna kan begge sider lære noe om den andre. Det betyr ikke at vi blir enige om alt. Men kommunikasjon gir kunnskap, og kunnskap skaper trygghet.

DET ER MYE som kan gjøres ved å ha et åpent sinn. Blir du anerkjent som menneske er sjansen svært liten for at du vil ty til ekstremisme. Det er når dørene smelles igjen i ansiktet på deg at det kan være fristende å gi opp, fokusere på miljøet der du allerede er akseptert, eller dyrke ekstreme holdninger. Tid er viktig for integreringen. Mye har skjedd siden 1960-tallet, og om tjue år vil integreringen ha kommet til et helt annet nivå, rett og slett fordi det da vil være slik at størstedelen av den flerkulturelle befolkningen vil være født og oppvokst i Norge. Jo lenger du bor i et land, jo mer vil du kjenne kulturen og føle deg trygg i den. Mannen min har bodd ett år i Norge og fire i England. Nå er det ingen vei tilbake, sier han til meg. Han har bodd så lenge utenfor India at han ikke vil klare å flytte tilbake. Han har begynt å integrere seg. Tiden gjør resten.