Integrering og følelser

«Integreringen blir meningsløs dersom man ikke forstår den som en utvikling, som noe som av nødvendighet vil ta en viss tid.»

Samtidig som Regjeringen med den ene hånden innfører tiltak som skal styrke integreringen, fjerner de med den andre hånden noen av de mest grunnleggende forutsetningene for en vellykket integrering. Midt oppe i det hele er oppmerksomhet omkring flyktningenes situasjon - for eksempel psykiske problemer i etterkant av overgrep og tortur - sørgelig fraværende.

Siden slutten av 1980-årene har 15-månedersregelen vært en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti som har skullet forhindre at asylsøkere blir gående på ubestemt tid uten svar. Det er viktig her å merke seg at personer som søker på falske premisser, aldri har vært omfattet av regelen. Det er også viktig å merke seg at Utlendingsdirektoratet etterhvert har fått et grep på tilstrømningen av asylsøkere fra Øst-Europa. Grunnløse asylsøknader vil per i dag raskt bli avslått, ofte etter bare noen få uker. Det er således ikke lenger fare for at personer uten reelle asylgrunner kan spekulere i lang saksbehandlingstid.

For dem som faktisk får beskyttelse i Norge, er det derimot viktig at integreringen begynner så snart som mulig. Den betydelige usikkerheten mange opplever mens de venter på mottak i inntil to- tre år uten et endelig svar, tærer på mye av det overskuddet som burde ha blitt brukt på å finne sin plass i samfunnet. Et eksempel har vært asylsøkerne fra Afghanistan i forkant av krigen høsten 2001. UDI visste at de fleste afghanerne kom til å få opphold. De kunne derfor nedprioriteres til fordel for grupper hvor det var viktig å gi raske avslag. Man kan knapt tenke seg en dårligere oppladning til integreringen. Et av problemene da var at 15-månedersregelen satte en unødvendig drøy frist for UDI. Ikke minst på denne bakgrunn innebærer innskrenkningene av 15-månedersregelen en drastisk senkning av standarden for behandling av asylsøkere i Norge, og er dårlig i samsvar med intensjonene i integreringspolitikken.

Skal integreringen lykkes, må det finnes en ramme hvor de menneskene som skal integreres, gis forutsetninger for en trygg og verdig tilværelse. Flere av forslagene som har kommet, har det til felles at de svekker nettopp denne rammen. Dessverre er det de meningsløse tragediene som får sette dagsorden for en debatt som dermed alltid domineres av den siste tragedien. Dette preger virkelighetsbeskrivelsen og dermed også valget av tiltak. Det er problemer i integreringen, men å oppsummere den som mislykket er ikke bare generelt og upresist, men det skaper også et misvisende og nedsettende bilde av minoritetene. Det ser ut til at noen forventet en form for spontan integrering. Men integreringen blir meningsløs dersom man ikke forstår den som en utvikling, som noe som av nødvendighet vil ta en viss tid. Dersom man ser på den delen av minoritetene hvor tiden har fått virke, nemlig annen generasjons innvandrere, vil man se at integreringen faktisk fungerer godt.

Det betyr ikke at det ikke er problemer, ikke minst når det gjelder forholdet mellom annen generasjon og deres foreldre. Men vi trenger tiltak som retter seg mot problemene, og ikke fremstår som de reneste represalier overfor minoritetene. Den senere tiden har vi sett flere forslag som norske politikere nylig møtte med skuffelse og vantro da de samme ble introdusert i Danmark. Det er snakk om «innstramninger» og «skjerpelser». Man vil bli «tøffere». Det fremstår som en straffende retorikk. Man skal åpenbart bli «tøffere» mot noen - mot grupper i samfunnet som det tydeligvis er nødvendig å være tøffere med. Tiltakene viser en sterk vilje til å bruke tvang i integreringen og til å redusere rettigheter. Flere av tiltakene vil trolig også ramme svært tilfeldig og kanskje ikke i det hele tatt etter hensiktene, fordi de enkelt kan omgås. I tillegg til beslutningen om et skjerpet forsørgerkrav i forbindelse med familiegjenforening, gjelder dette forslaget om å forby ekteskap mellom fetter og kusine og forslaget om å forby familiegjenforening for ektefeller før fylte 24.

Virkelighetsbeskrivelsen svikter også når man ser voldskriminaliteten innen minoritetene som forbundet med kulturell bakgrunn eller med sviktende kjennskap til normer eller lover. Derimot har den noe å gjøre dels med den mangel på aksept som mange møter i det norske samfunnet, dels med mangelen på selv den mest grunnleggende oppfølging av personer som har flyktet fra konfliktområder. Dette er aldri nok til å forklare den enkelte voldshandling, og det er aldri en unnskyldning. Derimot er det her man må begynne dersom man skal gjøre noe med problemene. Og likevel begynner man ikke her: Til tross for at man lenge har visst at en del asylsøkere og flyktninger har vært ofre for alvorlige overgrep og tortur, er oppfølgingen av disse langt fra å være politisk prioritert. Antagelig er det fordi de langt fleste av disse gjør lite av seg. De sliter med sine problemer i det stille, uten noen gang å vekke offentlighetens interesse.

I tillegg skal samfunnet ta igjen med gjerningsmennene i straffeutmålingen, og ikke i integreringspolitikken. Samtidig må den straffen man idømmes være lik den straffen andre vil bli idømt for samme forbrytelse. Å frata noen statsborgerskapet er i både prinsipp og praksis landsforvisning - en straffeform som vi normalt forbinder med mer primitive tider og med diktaturstater.

I den daglige virkeligheten er det derimot ikke drapene som dominerer. Det er diskrimineringen på arbeidsmarkedet, på boligmarkedet og på gata. Det er misforholdet mellom alle dem som krever at innvandrere skal lære seg norsk og alle dem som ikke gir jobb til innvandrerne, når de faktisk har lært seg norsk. Det er den forsvarsløsheten som preger enslige mindreårige asylsøkere. Det er den mangel på respekt flyktninger møter fra mange norske politikere, som fremstiller den krigen de har flyktet fra, de overgrepene de har blitt utsatt for og de familiemedlemmene de har mistet, som falske asylgrunner.

Drapet på Fadime Sahindal har fått politikerne til å betrakte tiden før drapet nærmest som en dvale, og man er raske til å innrømme tidligere naivitet. Dette nærmer seg historieforfalskning. Arbeidet mot tvangsekteskap og tvangsmessig omskjæring har pågått i en årrekke, ikke minst fra innvandrerorganisasjonenes side, som MIRA-senteret og Selvhjelp for innvandrere og flyktninger. Det er nettopp dette vedvarende arbeidet - som handler om å løse de daglige krisene med et håp om langsiktig forbedring - som er og må være det viktigste. Dette arbeidet bør vektlegge inkluderende tiltak, som rett til rimelige barnehageplasser og styrking av norskundervisningen, snarere enn de upresist innskjerpende.

Samtidig trenger vi mer akutte tiltak. Regjeringen har foreslått et sentralt kompetanseteam og rådgivningskontorer i flere byer. Vi mener at det også bør være et sentralt kompetansesenter, som jenter og gutter vet de alltid kan henvende seg til og hvor de vet at de vil få den hjelp de trenger. Hjelpen må være konkret: garantert fysisk trygghet og den oppfølging de selv ønsker, herunder hjelp til økonomisk selvstendighet. Vi støtter også Oslo SVs forslag om at det bør opprettes et apparat for mekling mellom barn og foreldre, for de tilfeller hvor dette kan la seg gjøre.

Forslaget om å opprette en egen ministerpost for integrering reflekterer nettopp at det vi snakker om, er en kontinuerlig og langsiktig prosess. Imidlertid kan en integreringsministerpost fylles av så mange ulike personer, partier og agendaer; erfaringene fra andre land er ganske så ymse. Vi mener man her bør se hen til de fremtredende, positive rollene til likestillingsombudet og barneombudet. Et ombud kan også bedre favne de to sidene av integreringen: Mens en minister skal styre, skal et integreringsombud først og fremst representere, i dette tilfelle både gutter og jenter i deres konflikter innen minoritetene og minoritetene selv, eksempelvis i deres møte med et ofte motvillig norsk arbeidsmarked.