ULØNNSOMT: Mange ukvalifiserte jobber er så lavtlønte at det lønner seg å heller motta sosialhjelp, skriver et av medlemmene i Brochmann-utvalget. Foto: Truls Brekke
ULØNNSOMT: Mange ukvalifiserte jobber er så lavtlønte at det lønner seg å heller motta sosialhjelp, skriver et av medlemmene i Brochmann-utvalget. Foto: Truls BrekkeVis mer

Integrering og umoral

Kanskje kan Brochmannutvalgets regnestykker bidra til å omsider få gjort noe med styringsproblemene i integreringspolitikken.

Marte Michelet sier hun har lest Brochmann-utvalgets rapport. Ut fra det hun skriver i Dagbladet 30.mai er det lite som tyder på at hun har fått med seg særlig mye. Utvalget foreslår ikke å «ribbe» velferdsordningene, men å endre dem slik at det ikke skal være mer lønnsomt å stå utenfor arbeidslivet enn å være i full jobb.

Journalister og andre godt betalte debattanter er kanskje ikke klar over hvor dårlig mange tjener i dette landet. Som bud, hjemmehjelper eller SFO-assistent er startlønna ca 225 000 i året. Med dagens system kan et ektepar med fem barn få 270 000 kroner i året i skattefri sosialhjelp. I tillegg kommer bostøtte og kontantstøtte som kan beløpe seg til mange tusen i måneden. For å sitte igjen med tilsvarende nettoinntekt som yrkesaktiv må man opp i en inntekt på 5- 600 000 kroner. Med andre ord kan denne familien sitte igjen med betydelig lavere disponibel inntekt dersom begge de to voksne i familien skulle få fast heltidsarbeid til tarifflønn (det siste er dessverre et lite sannsynlig scenario dersom dette er en familie med ikke-vestlig bakgrunn). Så kan vi diskutere hva som bør endres - lønna og/eller sosialhjelpssatsene, men at dette systemet er lite bærekraftig må være hevet over en hver tvil.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En annen betydelig misforståelse er knyttet til de økonomiske beregningene til utvalget. Jeg kan forsikre om at Brochmannutvalget ikke har utgiftsført Michelets svigerfamilie i sin utredning. Derimot ba vi SSB om å beregne ulike modeller for framtidig migrasjon, samt å beregne konsekvenser for statsbudsjettet ved ulike forutsetninger om yrkesdeltakelse. Med dagens skattesatser vil AS Norge om få år gå underskudd på grunn av eldrebølgen. Dersom vi får stor innvandring av personer som ikke deltar i arbeidsmarkedet vil dette selvsagt gjøre saken verre. Får vi stor innvandring av personer som deltar i arbeidsmarkedet bidrar dette positivt på statsbudsjettet. Vanskeligere er det ikke. Uansett kan det være fornuftig å regne på finansieringsbehovet - samt tenke igjennom hvordan det kan legges til rette for høyest mulig yrkesdeltakelse.

Økonomiske insentiver alene er selvsagt ikke tilstrekkelig for å få folk ut i arbeid. Derfor foreslår utvalget sterkere satsing på kvalifisering og tilrettelagte arbeidsmarkedstiltak, og peker på behovet for en gjennomgang av styringsmodellen for det lokale integreringsarbeidet. Dette er nært opp til mitt eget forskningsområde, der jeg kan observere resultatene av den gjennomgående frikobling av ansvar og innflytelse som preger integreringsfeltet. Systemet hviler på tidkrevende øvelser i samarbeid, forhandlinger og overtalelser - mellom Integerings- og mangfoldsdirektoratet og kommunene, og mellom introduksjonsprogrammet, voksenopplæringen og NAV. Utfallet av disse øvelsene er i mange tilfeller et kvalifiseringstilbud som er for snevert, skoleretta og lite intensivt til å møte behovene i en brukergruppe med svært sammensatte behov. Kanskje kan Brochmannutvalgets regnestykker bidra til å omsider få gjort noe med styringsproblemene i integreringspolitikken.

Personlig mener jeg at den største utfordringen for den norske modellen på kort og mellomlang sikt er knyttet til sosial dumping og vekst i det useriøse arbeidsmarkedet, og er glad for at Brochmannutvalget peker på behovet for tiltak for å forhindre videre utvikling av lavlønnsmarkeder i Norge. Omfattende bevegelser av arbeidskraft over landegrensene, kombinert med arbeidsutleie og konkurranseutsetting, gjør det krevende å sikre at norske lønns- og arbeidsvilkår følges. Med mindre det foreligger en allmenngjort tariffavtale er grov underbetaling faktisk lovlig i det norske arbeidsmarkedet. Det ligger likevel i den norske modellen at det først og fremst er arbeidslivets parter som må ta tak i denne utviklingen. Så langt har pressen vist liten interesse for denne delen av utvalgets utredning.

Michelet sier at heretter er det personlig. Det er helt i orden. Men jeg synes det er uheldig hvis personlig skal måtte bety usaklig. Det er etter hvert en etablert teknikk i norsk integreringsdebatt at motstandernes synspunkter blir tilskrevet moralsk svikt. Jeg har aldri ønsket å gjøre noen til B-borger, og det finnes ikke et eneste forslag i Brochmannutvalgets innstilling som tar til orde for noe slikt. Etter min oppfatning ville det være moralsk svikt å unnlate å ta grep for å bedre integreringen av voksende grupper innvandrere som i dag lever på siden av det norske samfunnet - og den norske økonomien.