INTEGRERING I PRAKSIS:  Fortellingen om Hannes møte med foreldrene til sønnens somaliske bestevenn har allerede fått flere tusen tomler i Facebook-gruppa «Refugees Welcome to Norway». Foto: Privat
INTEGRERING I PRAKSIS: Fortellingen om Hannes møte med foreldrene til sønnens somaliske bestevenn har allerede fått flere tusen tomler i Facebook-gruppa «Refugees Welcome to Norway». Foto: PrivatVis mer

«Integreringen startet med at jeg IKKE fikk møte sønnen min da jeg ringte på døra»

Moralen er: Vi integreres begge veier.

Meninger

Vi snakker mye om integrering om dagen. Jeg fikk mitt møte med integrering for noen dager siden da jeg skulle hente min seks år gamle sønn i bursdagen til hans bestevenn fra Somalia.

Integreringen startet med at jeg IKKE fikk møte sønnen da jeg ringte på døra kl 1430, men isteden fikk et litt utålmodig hint om å komme inn. Nølende trådte jeg over den ukjente dørterskelen og inn i en mørk stue med gardinene trukket for.

Der satt min sønn - på stuebordet og spiste kylling og ris - med hendene. Som den mest naturlige ting i verden. I sofaen satt det flere tildekkede, og for meg mystiske, somaliske damer. Det virket som at de kjeftet på hverandre idet jeg kom inn, og jeg ble ganske usikker.

«Hvorfor kommer du så sent», var det en som spurte.

Næ... Jeg måtte ha misforstått, for jeg trodde vi skulle hente barna kl 1430 - det var det som stod på innbydelsen.

Så fikk jeg plutselig servert mat. Samosa og brus. Jøss - så hyggelig, da. Så kom jeg i småprat: «Hæ? Er du skilt? Er det lov å bare skille seg i Somalia som muslim?» Det var visst et hysterisk morsomt spørsmål.

Det hele ble eksotisk. Og det kom rar musikk og det skulle danses - rumpedans. Selvfølgelig. Og jeg lover dere - jeg har ikke sett mye på MTV, men rumpedansen den dagen der - den var sånn: Hæ? Hvordan kan man? Hæ? Å nei! Dette er damer med sjal - hvordan kan de ...?! Har de muskler der?!

Å nei! Nå kommer hun hit! Hvor skal jeg se? Hva gjør jeg nå? Mulig det var der den mest effektive integreringen startet, for sannelig startet jeg å danse rumpedans selv. «Emil, se på mammaen din nå! - Se da! Emil!»

Jeg fikk ikke med meg sønnen hjem den kvelden. Isteden fikk jeg et stort fat med mat. Jeg skal si deg det var gøy å komme hjem til min kjære Tom og fortelle at nei, Emil kommer ikke hjem, men se, jeg har mat og har lært meg afrikansk rumpedans.

Moralen er: Vi integreres begge veier. Og jeg er så glad for at våre barn blir en del av en større verden enn den vi er oppvokst i. Jeg er glad for at grenser utprøves og nye impulser trenger seg på. Velkommen - Welcome Refugees!