Nå blir regjeringens flaggskip i integreringspolitikken, integreringsmottakene, en realitet. De er blitt tildelt fem kommuner. Ideen er god. Det er en uting at asylsøkere blir sittende lenge på mottak.

I den grad vi kan peke ut hvem som hurtig kan bli bosatt og komme i arbeid, bør disse få prioritet. Det er omtrent 500 personer, som enten har fått opphold eller som sannsynligvis vil få opphold, som skal få gleden av å få denne fast track-billetten til det norske samfunn.

Dette høres så tiltalende ut at både Dagens Næringsliv og VG støtter ideen helhjertet på lederplass. Men her er de to konservative avisene blitt lurt av Sylvi Listhaugs retorikk. Integreringsmottak er først og fremst en oppskrift på økt byråkrati og et mindre fleksibelt mottak.

Listhaug er glad i å skryte av tiltaket. Her skal de motiverte og arbeidsvillige flyktningene få plass. Det skal stilles krav. Resten av asylsøkerne er vel passive motstandere av både integrering og arbeid, kan vi tenke oss.

I fjor, hvor vi tok imot over 30 000 flyktninger var det en viss logikk i forslaget. Kapasiteten var sprengt, og ordninger som kunne strømlinjeforme mottaket ga mening. Men nå har antallet flyktninger gått betydelig ned og situasjonen er ikke lenger prekær.