APELL: Einar Førde innledet om Aps fall på Akershus fylkesårsmøte.   Han kom med sterk appell om full støtte til Arbeiderpartiets kommende leder Jens Stoltenberg og med konkrete forslag til en vei opp fra grøfta. 

Foto YSTAD/SVEINUNG UDDU Dagbladet
APELL: Einar Førde innledet om Aps fall på Akershus fylkesårsmøte. Han kom med sterk appell om full støtte til Arbeiderpartiets kommende leder Jens Stoltenberg og med konkrete forslag til en vei opp fra grøfta. Foto YSTAD/SVEINUNG UDDU DagbladetVis mer

integritet kan være det motsatte av profesjonalitet

Har de profesjonelle glemt hvor de kommer fra?

Meninger

Mange av oss liker å betrakte integritet som et honnørord, en beskrivelse vi reserverer for spesielt helstøpte mennesker. Den som har integritet står prinsippfast for det han mener og skifter ikke mening etter hvilken vei konjunkturenes vinder blåser.

Stadig oftere tenker jeg at hyllesten av slike prinsipper mer hører hjemme i festtaler for jubilanter enn i det virkelige liv. Mens integritet tidligere har hatt sin motsetning i hykleri og opportunisme, virker det som alternativet til å ha integritet i dag, er å opptre profesjonelt. Det høres jo ikke spesielt kritikkverdig ut.

Where you stand depends on where you sit, heter det, og det er opplagt sant et godt stykke på vei. Uttrykket sikter til at vårt blikk på verden, og dermed hva vi mener, farges av vår posisjon. Studenter vurderer behovet for styrket studiefinansiering fra et annet perspektiv enn kunnskapsdepartementet. Administrasjonen i Norges fotballforbund har lett for å utvikle et annet syn på ressursbruken enn breddeklubbene som henter brorparten av sine ressurser fra frivillig arbeid. Et tredje eksempel: en universitetsforsker har nesten alltid andre oppfatninger av hvordan forskningsressurser skal fordeles enn forskningsadministratorer og politikere.

Den politiske kampen mellom slike parter, mellom studentpolitikere og ministre, mellom breddeklubber og sentraladministrasjon og mellom forskere og forskningsbyråkrater, er noe av kjernen i det demokratiske kretsløpet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ofte skyldes konfliktene reell uenighet. Noen handler om ulike verdier. Enkelte vil ha et høyt skattenivå for å finansiere et bredt velferdstilbud og redusere sosial ulikhet, andre vil la folk sitte igjen med en større andel av inntekten slik at de selv kan finansiere i hvert fall deler av sin velferd.

Men slike verdikonflikter er tett sammenvevd med interessekonflikter. Her handler ikke uenigheten om hva som er det gode samfunn, men om hvordan knappe ressurser skal fordeles. Den underpriviligerte vil oftere gå inn for redusert sosial ulikhet enn den som arver verdiene i en dagligvaregigant. Professorforeldres barn vil ha lettere for å mene at utdanningssystemet er meritokratisk, det vil si at belønninger som eksamenspapirer og gode jobber følger av innsats og prestasjoner alene, enn barn fra arbeiderklassen som prøver seg i akademia.

I biografien om Einar Førde skriver Frank Rossavik klokt om da Ap-politikeren, tidlig i sin karriere, kom over debatten om boka The Rise of the Meritocracy, en satire skrevet av sosiologen Michael Young. I boka skildres et framtidig britisk samfunn hvor makten helt og holdent er i hendene på de skarpeste hjernene.

Intuitivt kan dette høres rettferdig ut, men i Youngs bok tar det form av en dystopi. Sosial ulikhet er ikke lenger forankret i klassemotsetninger, men i intellektuell kapasitet.

For Førde ble dette kilde til en bekymring. Implikasjonen er jo at den interessebaserte klassekampen vil forvitre. I et meritokratisk samfunn vil få eller ingen av de skarpeste hjernene slåss for arbeiderklassens interesser. I stedet ville de utdanne seg bort fra den, og i kraft av det komme i posisjoner hvor deres blikk for arbeiderklassens interesser i beste fall ville bli mer uklart. Igjen: Where you stand depends on where you sit.

Kanskje kan vi si at det finnes to hypoteser om hvordan og hvorfor vårt blikk på verden formes av vår posisjon. Hvem av dem som er riktig er naturligvis et empirisk spørsmål, som best kan undersøkes i tilfeller hvor aktører faktisk — av ulike årsaker — skifter posisjon.

Den første hypotesen innebærer at den nye posisjonen gir aktøren et rikere og mer helhetlig blikk på situasjonen. Det er jo alltid berikende å se en situasjon fra flere sider, og alle burde øve seg på det. Selv om vi ikke skifter posisjon, bør vi likevel av og til forsøke så godt vi kan å vurdere spørsmål fra helt andre perspektiver. Som offentlig ansatt gjør jeg for eksempel lurt i av og til å tenke gjennom hvordan offentlig sektor fremstår fra perspektivet til ansatte i privat sektor. Som foreldre bør vi vurdere hvordan skolehverdagen ser ut fra lærernes perspektiv (og lærerne bør vurdere det motsatte).

Hvis idrettslagets leder suges opp av systemet og får jobb i idrettskretsen, kan vi ikke se bort fra at dette gir henne et mer helhetlig blikk for idrettens behov i kraft av at hun har sett situasjonen fra flere perspektiver. Det å skifte mening er ikke uten videre et tegn på manglende integritet.

Den andre hypotesen er at folk er opportunister (de mangler altså integritet). De jobber ikke på vegne av den organisasjonen hvor de til enhver tid er tilsatt, men for å avansere til en mer prestisjefylt posisjon, helst i en mektigere organisasjon. Studentpolitikere som står på for studentenes krav kan godt ende opp som statssekretærer i kunnskapsdepartementet, med ansvar for studiefinansiering. Sjansen for å mene noe annet enn de gjorde i sin forrige posisjon, er da ganske stor. Legitimiteten hentes i vokabularet jeg viste til innledningsvis: De opptrer profesjonelt.

Noe lignende gjelder fagforeningsledere som avanserer i hierarkiet og blir pamper. De husker ikke lenger hvor de kom fra.

Eller hva med rekken av eks-politikere som jobber med det som på fint heter kommunikasjons- eller PR-rådgivning? Tar de bare saker de tidligere ville forsvart politisk? Vi kan trygt tillate oss å tvile. Det er posisjonen (og finansieringen) som bestemmer hvilke interesser de arbeider for. Det de mangler i integritet, tar de igjen i profesjonalitet.

Er dette noe å bekymre seg for? Det som muligens står på spill, er tilliten til at aktører på vei opp og fram i organisasjonslivet mener det de sier. Hvordan skal vi ha tillit til at en politiker virkelig står for det han sier og mener, når vi av erfaring er kjent med risikoen for at den samme personen om noen år kan arbeide for helt andre interesser?

Vi får håpe at den første hypotesen jeg gjenga over oftere samsvarer med virkeligheten enn den andre. Men jeg føler meg ikke overbevist. Særlig ikke når det å «opptre profesjonelt» ikke bare er en beklagelig nødvendighet (for det er naturligvis ofte tilfelle), men nærmest en norm i visse bransjer og kretser.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook