Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Intellektuell klasebombing

Lars Fr. H. Svendsen tar for seg det onde i sin nye bok. Men heller enn å gi dem som forsøker å lese boka mot til å tenke selv, står han i fare for å terrorisere dem, skriver vår anmelder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne tankevekkende boka består av tre deler som henholdsvis behandler ondskapens teologi, antropologi og problem.

Etter å ha gjort seg ferdig med teologenes strev med å forklare Guds allmakt og det ondes problem, som Svendsen finner lite relevant, viser han hvor viktig Augustins arvesyndsdogme har vært for Hobbes og Machiavelli.

Uklart

Han fortsetter svært lovende med både å avvise arvesyndsdogmet og å påstå at det ligger til grunn for «teorier for rasjonelle valg som tar det for gitt at mennesket forsøker å maksimere egeninteressen». Men det må med beklagelse fastslås at påstanden ikke utbygges til en rammende kritikk.

Ondskapen er ikke forbeholdt sadister og fanatikere, hevder han noen sider lenger ute, men finnes også hos «helt alminnelige mennesker». Svendsen hevder at «vi alle har det onde i oss», og nå er han plutselig «ikke (...) uenig i en slik påstand».

Også helt mot slutten av boka finner han det «fristende å beskrive mennesket som grunnleggende ondt». Det er altså for det første ikke helt klart om Svendsen går god for arvesyndsdogmet eller ikke. For det andre blir det høyst uklart om «det onde» er noe vi som mennesker (som naturvesen?) «har i oss» eller om det er et relasjonelt fenomen, altså om det er et fenomen som oppstår i forholdet mellom mennesker og som derfor er sosialt og historisk.

Holocaust

Svendsen bruker mye plass på Holocaust. Begrunnelsen for det er litt merkelig, nemlig at det skal finnes omfattende undersøkelser av gjerningsmennene som gjør at «vi her får et unikt innblikk i hvordan helt vanlige mennesker kunne stå for den størst tenkelige ondskap».

De fleste som studerer Holocaust, gjør det for å forklare hvordan det kanskje største sivilisasjonssammenbruddet i historien var mulig og hvorfor det skjedde i Tyskland. Ett svar har vært at «helt vanlige mennesker» gjorde det, men det er et omstridt svar.

Hvorfor har ikke liknende sivilisasjonssammenbrudd i så fall skjedd mye oftere, og hvorfor skjedde det akkurat i Tyskland? De teoriene om Holocaust som Svendsen støtter seg til, er ikke helt up-to-date. Hannah Arendts og Zygmunt Baumans forestillinger om en sammenheng mellom modernisme og Holocaust er dårlige teorier med liten forklaringskraft. Hva vet vi når vi vet at «moderniteten» var en forutsetning for Holocaust?

Svendsen burde også ha forholdt seg til nyere historisk forskning som viser at elitegrupper spilte en avgjørende rolle. Han viser selv til at 14 av deltakerne på Wannsee-konferansen hadde doktorgrad i jus. De hadde lært antisemittisme på universitetene, ikke i Hitlerjugend.

Filosofisk terrorist

Det er vanskelig å tro på Svendsen når han skriver at det ville «fylt meg med en viss glede» hvis den hovedansvarlige for massakren i Srebrenica fikk en langvarig og smertefull sykdom. Måtte ikke den eneste grunnen til glede være at Ratko Mladic ble stilt for retten, fikk forsvare seg og fikk en rettferdig dom?

Like vanskelig er det å følge Svendsens altfor abstrakte resonnement når han hevder at «gruppetilhørighet og fravær av tenkning er forbundet». Er det ikke Svendsens tilhørighet til den gruppen mennesker som snakker norsk som har gitt ham et språk til å tenke i?

I samme avsnitt kan Svendsen være innom to- tre sentrale filosofer, en skjønnlitterær forfatter og et par historiske begivenheter. Dette er intellektuell klasebombing av leseren. Svendsen står i fare for å terrorisere dem som søker til boka, i stedet for å gi dem mot til å tenke selv.

Hele Norges coronakart