Intellektuell Tarzan i Kongos indre

Den britiske forfatteren Redmond O'Hanlon la ut på en ekspedisjon til Afrikas indre. Som Conrads kaptein Marlow reiste han opp Kongo-floden og inn til mørkets hjerte. Hva ventet ham der? Skrekk?

- Nei, sier O'Hanlon og tier tenksomt.

- Jeg lukker øynene og ser grønne overgrodde åser, som kruset hodehår, jeg føler den fuktige heten av jungel mot huden og ser flokker av skyggefugler mellom rafiabladene, og jeg hører trommene kalle som gjennom tusener av år, og så kjenner jeg varmen av en gorillaunge som klamrer seg med myke armer om halsen min. Også Kongo har lys tolv timer i døgnet.

- Det sies at Afrika eier natta...

- Da tenker jeg på alle lydene, skrikene, slagene, de dunkle lydene av frykt, sex...

Redmond O'Hanlon er en slags professoral reporter; en doktor i reising på sporet av klassikere som André Gide («Voyage au Congo»), Graham Greene («Journey without Map») og Joseph Conrad («Heart of Darkness»):

Det tok seks år å skrive «Congo Journey», som nå foreligger i norsk oversettelse ved Per Malde. De 600 sidene, velfylte med fakta og fiksjon, puster nytt liv i reiseskildringen som sjanger.

Tidligere har O'Hanlon skrevet bøker fra Østen («Into the Heart of Borneo»). Snart kommer en beretning fra Shetland.

Et reiseepos

- Reiseskildringen hadde sin storhetstid fram til 1950-åra. Så fikk vi en renessanse rundt 1980. Jeg håper virkelig at reiseeposet, som jeg foretrekker å si, får en framtid. Den store forskjellen fra mine forgjengere er at jeg ikke er noen gentleman, sier Redmond O'Hanlon.

Så ler han hjertegodt. Allerede som 30-åring, i 1977, tok han doktorgraden i litteratur. I beste britiske tradisjon er han medlem av alle litterære og geografiske selskaper som teller.

- Men det er sant. Jeg kjenner meg mer hjemme i tradisjonen fra engelsk arbeiderklasse. Jeg er i slekt med folk som solgte sine eiendeler for å kunne reise ut, folk som var helt avhengig av mennesker de møtte underveis. Du vet, Stanley kjempet. Han førte krig. Det gjør ikke jeg.

En betroelse

Kanskje O'Hanlon tenker på betroelsen fra Nzé, («bestefaren min var den største trollmannen i Dongou») halvveis i boka, halvveis til det indre av kontinentet der en dinosaur skal ha overlevd i sjøen Télé:

«Du deler alt med andre... Og i skogen detter du hele dagen. Du vet ikke hvor du skal gjøre av føttene dine, men du kommer deg alltid opp igjen. Jeg har bestemt meg for å kalle deg onkel.»

Forfatteren ser på sin nye venn og tenker: «Dette er de første vennlige ordene jeg har hørt på flere måneder.»

- Møtte du andre hyggelig folk i Kongo?

- Nei. Og så ler han igjen, like godt: Prestesønnen fra Dorsey møtte ånder, gode og onde. - Du forstår ikke brutaliteten uten å forstå åndene, symbolene, om du vil, sier O'Hanlon. Og minner oss for sikkerhets skyld om at vi eter og drikker Kristi legeme og blod foran alteret.

Om ånder

O'Hanlon, den intellektuelle Tarzan, forteller en historie ved leirbålet:

- Jeg kjente en biolog i Oxford, den gangen hun skrev på en kokebok. Hun hadde spist middag med keiser Jean Bedel Bokassa den første, og ville ha oppskriften. Så Bokassa tok gjestene med nedenunder og åpnet dypfryseren. Der lå ministeren hans. De afrikanske zoologistudentene hennes syntes det var god anvendelse av proteinene.

Slik avslutter O'Hanlon sin historie:

«De har rett!» ropte Marcellin med forbløffende overbevisning og slo seg på kneet.

«Det var gode studenter. Oxford-studenter! De aller beste. De har rett!»

«Oaa!» stønnet noe fra skogen.

«Hva var det?» sa Lary.

«Ånder,» sa Nzé.

I oppløsning

Afrika er apokalypsens land. I «Mørkets hjerte» dør den forrykte Kurtz med ordet «horror» på sine lepper.

- Hundre år etter driver hele kontinentet mot undergangen?

- Det ser ut som om Afrika revner, rives i filler og dør av seg selv, sier O'Hanlon.

- Pygmeene i jungelen er syke av aids og gonoré. En syfilisliknende lidelse som frambøsi kan kureres med en sprøyte extencillin. Men den mangler nesten alltid. Likevel, dette er mennesker som har tilpasset seg sine omgivelser. De har overlevd i tusener av generasjoner. Er det derfor råskapen er så dagligdags?

En dag var forfatteren sammen med jegerne som dro skogsantilopen ut av nettet:

«Den ene mannen grep kodeleddene, den andre skar av det venstre forbeinet med en liten kniv, deretter det høyre. Antilopen ga fra seg en dyp snorkelyd og døde først da jegeren skar opp brystet.»

- Men slik var vel vi også, før vi begynte å ta burhønsene på alvor, sier Larry, forfatterens amerikanske følgesvenn.

- Lydene av frykt og sex?

- Sju koner er for mye, for deg også! Det blir sjalusi i landsbyen og kaos i følelseslivet når de unge konene og de unge mennene drar på nattlige oppdagelsesreiser. Frykten er alltid nærværende. Drap på nære slektninger er ganske vanlig, og straffes bare med noen dagers fengsel.

Det er da du trenger en god fetisj, som denne hengte apen, sier O'Hanlon og haler fram en svart trefigur med glatt og velbrukt nakke.

Palmevin

Redmond O'Hanlon synes i alt sitt vesen å være en lærd akademiker uten mange fordommer. Han gjennomførte sin reise - ut i Afrika, inn i menneskene - med historisk og politisk ballast, og uten den hvite manns byrde. Han skriver som han ser.

Aller lengst kommer han med humor og selvironi.

Han deler en pøs palmevin (av merket «Norwegian Mackrel») med kamerat Agnagna og betrakter menneskene blant øyer av flytende gras, ei død geit og digre, drivende tømmerstokker.

Kongofloden øser av et bekken like veldig som India, av døde ånder og saftige kvinner, som grønn papaya om morgenen, «bedre enn en hel flaske whisky».

DOKTOR PÅ REISE: Redmond O'Hanlon drar ikke på chartertur. Afrika-ekspedisjonen tok åtte måneder.